Poetica Mulier, dra til helvete.

Poesien flyter rundt oss, kveler oss med sine langsomme, milde åretak. Slører øynene. Hvisker om bedre tider og livgivende søvn. Hun er en lunefull elskerinne, denne Poetica Mulier. Legger lange, senete fingre rundt skuldrene mine og forsøker forsiktig å riste meg tilbake i live. Jeg takker selvsagt høflig nei, vel vitende om at det bare er et triks for å få en del av sjelen min igjen. Jeg legger meg ned, åpner meg for verden, roper, "Se! Her er jeg!" og håper du vil lukke meg igjen, omfavne meg og gi meg en bitteliten flik verdensfred eller bare litt god sex. Jeg venter, og jeg lengter, og jeg venter igjen, jeg kan ikke annet, og jeg håper du kommer denne gangen, selv om jeg ikke tror det. Jeg er raspet opp fra innsiden, dissekert og undersøkt og funnet for lett, for vanskelig. To poetiske livskunstnere som finner hverandre. Det viser seg at diktene er vår velsignede forbannelse, alt har betydning, alt har symbolsk mening, blir et bilde på verden, hverandre, kjærligheten. Vi kan ikke holde det ut, vi vaier i stormen og orker ikke ta sjansen på å ha en slik makt, å være så klar over at ord gir arr. Kanskje du óg venter. Kanskje du sluttet å vente, for lenge, lenge siden.