Viser innlegg med etiketten flaskeskyllersken. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten flaskeskyllersken. Vis alle innlegg

tirsdag 11. november 2014

Gledespiken


Jeg har to glødende striper av lys i lemmene, det er oss. Overlegen mener jeg er for psykratisk til å bli nevrotisk, leppestiften hennes er skjærende nattklubbrosa og hun har et sjal kvalmende knyttet i halsen, for hun er ung og tror det jeg har er en lidelse. Litt hudløshet, brev røyket på linjert papir. Amarone i munnen, er det deg eller meg vi vanner?
Jeg spurte om du ville brenne sammen med meg, jeg har jo fornuft og vet at det ikke lenger er ulidelig å falle
sammen
 

betrayal_by_aegis_strife
Da, med ett, forsto jeg at vi måtte reddes med hverandre - ikke fra oss selv.


lørdag 1. november 2014

Ra og Luna

Sola skein ikkje
like godt
og månen
var for mørk, for ljos, for halv eller
for heil

for ingen av dei klarte
ta frå meg
mangelen
på deg.

No
skin dei
klarare
og vakrare

enn på lenge

like langt tilbake
som til då
me var ett. Eg veit ikkje
kor det var, det
kan ha vore
overalt.

mandag 20. oktober 2014

Clementine & Kafka



Så er det nok en gang slik da – at jeg har møtt den imploderende sortheten som var bakdøra, der vi heiv ut kjøkkentjenere, og jeg har møtt den hvite vimpelen som var forsiden, som var det hvite lakenet av uskyld, men og liklakenet av total resignasjon. Og til sist – til sist møtte jeg det vårgrønne bankende, blødende og dansende. Og så er det slik at når jeg nå vet at det finnes polyfoniske symfonier i meg, i deg, at det finnes polylyriske stormer, kast, labyrintiske huler og utsikter til både himler, helveter, det rent gjennomsnittlige og det rent motsetningsfylte – så skriver jeg huskelapper til meg selv for å huske, for ikke å glemme at selv om jeg når bunnen selv om jeg kan tro jeg hater deg selv om alt faller inn i det store intet og kanskje du føler det samme for meg

- Om vi går oss virkelig fortapte i Trollskoger og ugjennnomtrengelige fort
- Da skal jeg minne meg selv på – gjennom bruddstykker – gjennom minner – gjennom å vise meg selv hvordan det hele kan henge sammen og også hvordan det hele egentlig er
- Om jeg igjen går meg så vill at jeg bare vil forlate deg -

  • Da ville jeg ha et lite skrin liggende i en bod – et lite og stort sted jeg kan hente frem hvordan det kan være når alt er som verst
- Så jeg skulle huske på

at det kan finnes andre betydninger bak ordene
enn de vi først tror
at det finnes meninger og årsaker
vi ikke alltid kan vite om
at alle har sine

historier

og at den alltids

KAN

reskrives

Og de vakre diktene, de gode diktene, de som løfter meg, de som får meg til å fly, til å vandre, de skulle jeg òg hente frem, de skal få bæres, de skal bære meg, de skal ha en hedersplass et sted,

kanskje i en stue eller et soverom eller i en yndlingsbok –

- de skal jeg òg minne meg selv på – for de skal få gå med meg hver dag. De mørke sidene skal jeg kun beholde for å være i stand til å minne meg selv om

- at det ikke er sikkert det er så håpløst som det til tider kan se ut -
- om livet gir oss kast -
når vi er trøtte, slitne, oppgitte, frustrerte, forbanna eller bare
uendelig triste.

De mørke sidene skal jeg beholde – og jeg skal destillere dem
  • og føye til deres motsetning og re-skriving

Fordi – om ikke denne kjærlighetshistorien er vakker
og om ikke denne
kan gi håp
om ikke dette er verdt å bevare
og utgi
for andre òg, ikke bare oss to

onsdag 22. januar 2014

Månedrømmeren

Han fører krig
helt alene
Legger ikke ned våpenet for noen.

Kler seg tidvis

naken

og håper noen
ser ham.

Vingene på fotsålene

Han har litt for
raske reflekser
fremelsket av langvarig
ensomhet.

Ruller skjelvende nye sigaretter
av stumper og linjert papir.

Og for seg selv
hvisker han besvergelsene
som holder ham
flytende.


- Om natten har han 
mareritt om henne.


De ender alltid med
at hun
snur seg
Kommer tilbake

Kysser øyelokkene.


Og han våkner

svett
og lykkelig

med aske
på leppene.

Slik lever
månedrømmeren
våre liv.

Puster nytt liv i

mellomrommene

og drømmer

om sløvhet.