Sykehagen/Asylet II

De kaster frø langs mine føtter

- jeg
 planter dem med øvede fingre,
for
alle roser skapes som
sonetter

Under arrene

vandrer jeg i berøringen
når utvokserne må stikles

 Kjenner på fargenes bakside med
 den åpnes intuisjon

Og den som tror at framtiden
ikke skal næres
og
vokse vakkert

har ikke gråttt ferdig

øyets sotgrånede
skjær.

Asylet I

De kaster hvite skrik langs mine føtter

- jeg
vender dem opp med øvede tær,
for
alle sonetter skapes som
rosetter

Under sårene

vandrer jeg i arrene
når sømmene må rippe

tråkler vevens bakside med
fargerens intuisjon

Og den som tror at fortiden
ikke skal spjæres
og
gjensys

har ikke hylt ferdig

dens sotgrånede
sting.