"Jeg hater deg og, halsen min"

og andre ting en får lyst å si
når begrensningene
hoper seg opp

Jeg
har ikke grått over rent fysisk smerte
siden jeg brakk høyrehanda som åtteåring, og
hellet i uhellet
var at jeg er venstrevendt.
Men siden jeg har kommet frem til at mine
eldre dager fremdeles ser
mye lengre unna enn den dagen jeg mistet lommeboka utenfor Markedet og i tillegg kanskje aldri dukker opp med en del uflaks,
feller jeg noen få
tårer i rein sjølmedlidenhet
allikevel

mens jeg prøver
å få på meg ryggsekken med
Nobelprisen stjålet og stappet ned i

Men den er enda
for stor, uhåndterlig og for tung
og jeg er fremdeles
ikke fullt så sterk
helt riktig enda

så hektene faller
hele tiden
fra skuldrene

Og enkelte ganger orker jeg fremdeles
å elske mine fuglevenner
så høyt
at jeg tar meg tid til å
mate småfuglene
selv om
det er storm.

Moralen i utlegningen er:
Ikke glem å
ta på deg et mykt, varmt sjal
når det regner ute, for ellers
kan du raskt
ende opp med en
halsbetennelse
og cirka tre - til syv - søvnløse netter.

Ei travel uke

"You

are a brave new world, child".
~ Fritt etter Aldous Huxley's boktittel

"Brave New World".

Sørg
og
elsk

-for ekte tar jo
enormistisk plass
innenfor
likenforskapen, slik
bokstavene har sin
resolusjon til ord

De vanskeligste lå og
pirket i meg
så jeg
brøket meg

for reisas forespeiling
- og slikt
skriver jeg ned

For det er
som det faktisk er

og andre dikt
sitter allerede
og velter meg

så jeg
lar det ligge
for nå

for jeg godtar òg
det gode
i oss
som vil
det vonde.

Samtykkje

Demonane
hilsar eg som gamle vener
når dei kjem brasande på

Me er godt vande kvarandre
Veit kor kaffien står
Me sjår kvarandre i augo medan eg
slår opp ei seng åt dei

Det er ikkje demonane mine
eg er redd for
her i verda

Det er englane

Når dei kjem
veit eg ikkje
kvar eg skal
gjere av meg
bøyar hovudet i skam

Men når dei stryk
med fjørdunet
over aksla

kan eg ikkje anna
enn å smile.

For nåde
kan bli skjenkt
sjølv til dei av oss
som ikkje trur på verken englar
eller Himmelen,
men som like fullt
er tvungen å hilsa på demonane.

Djevelen håpa kaffien var klar. Men det ville forutsetje at ho hadde stått opp, og han var blitt einig med seg sjølve at han foretrakk ho sov litt ekstra. Det var ein strek av ondskap der han ikkje forsto seg på. Han dreiv vanlegvis med dumskap eller smerte, så ka som fór i ho ville han helst ikkje vite. Det var lurt å liste seg på hovtuppane. Han hørte knirk, la frå seg avisa, her var det berre å kome seg på jobb! Ho strekk seg etter måneskinet som ei katt. Krøkar seg inn i seg sjølve. Tenkar atter ein gong på han som skapte ho drap ho krakelerte solskinet tråkka på glaset i hjartet. Undra seg over kvifor ho hadde holdt ut. Kva var vel kjærleik skapt av om det ikkje var tålmod og tårar. Ho grip etter kaffien, takknemleg for at Djevelen lagde han sort som sjela. Carpe noctam. Nattas enke. Ho kjende sulten ta tak. Vurderte å finne ham, vise han kva han hadde laga. Smitte ham med pesten som forsura alt ho tok i. Men han var ikkje verdig, og kvifor skulle ho gje vekk sin finaste gåve? Ho kler seg opp, klokka nærmar seg midnattstimen. Eit mannesinn får holde for dagen, blei dei syke var magesyra medisin. Ein ny muse, takk. Pust. Pust.