SINNE SOM UNNVIKELSESPROSJEKT.
Forbannelser har haglet de siste månedene. Opplevelsene av maktesløshet, krenkelse, nedverdigelse, forlatthet og alle andre slags nedsettende og negative subjektiv har flytt i sinnet, og ført med seg en hel del eldgamle utgytelser i ulike fora, ikke alle like flatterende. Det er ikke lenge til jeg kan betegnes som "den sinte, unge mannen" (riktignok med overveldende kvinnelige former).
Jeg har hatt en intens lyst til å knuse tallerkener og hoder, og i all hemmelighets glede fantasert om ulike (utrolig tilfredsstillende) hevnmetoder sammen med gode bitterfitter, blant annet laksativer og pinsetter har vært vurdert.
Men så var problemet verdigheten. Den har vært rimelig fraværende, men nektet å gi sitt endelige farvel, selv om den av og til gjemte seg under sengen. Med noen få unntak (riktignok grove) klarte den å holde meg unna de aller verste utblåsningene. Selv om jeg angrer på enkelte ting nekter jeg å angre for mye. Selv om jeg står ansvarlig for mine handlinger skal jeg ikke unnskylde meg for mine følelser, for det er det samme som å si at jeg er feil og mindreverdig.
Så til både de som har vært objektet for mitt sinne, og til de snille mennesker som har holdt ut med meg, vil jeg komme med en delvis beklagelse. Forhåpentligvis møter jeg forståelse, om ikke glemsel.
Jeg er av den oppfatning at sinne er en sekundærfølelse. Den følger alltid etter noe annet, som et forsvarsverk reist etter trusselen om angrep. Sinne virker som en forsvarsmekanisme. Den er kroppen og hjernens reaksjon på angrep, ekte eller innbilt. Bak sinnet ligger en mer primær følelse; av frykt, av sorg, av maktesløshet, av utilstrekkelighet. Det kan være så mangt. Jeg tror allikevel sinne nesten alltid kommer fra sorgen. Sorgen over å ikke bli respektert, ikke sett, ikke lyttet til, over å ha mistet eller aldri hatt. Over å ikke være god nok. Over å føle seg forlatt.
Jeg har vanligvis ikke turt å være virkelig sint. Konsekvensene har virket for farlige og uoversiktlige. Tryggheten som må ligge under for å tørre å kunne være sint var ikke tilstede. Redselen for å bli forlatt har vært større. Så det er nå et godt tegn at jeg har vært sint, selv om jeg øver meg på å både finne konstruktive måter å få utløp for sinnet på, men også å jobbe med mekanismene som ligger bak; følelsene som skapte sinnet til å begynne med.
Vi forsøker alle å bli sett. Det er en betingelse for vår væren her i verden. Sinne brukes ofte til nettopp det. I raseri blåser en seg opp, en roper og gjør seg stor, mer synlig, mindre maktesløs. Men selvsagt er det nettopp det en ikke blir. Sinnet fungerer som en maske som skjuler de andre sidene, og en er mer maktesløs når en ikke orker å stå med ansiktet vendt mot de såre følelsene.
Sinne er altså en forsvarsmekanisme. Den kan være deilig. Å gå ut i skogen hvor ingen kan høre deg, og skrike og banke et tre (selvsagt med ansiktet til den eller det du er rasende på), kan være befriende. Å gråte ut raseriet på en kirkegård (det beste stedet for både sorg og sinne - ingen kommer til å stille spørsmål ved det, alle lar deg være i fred) kan gi en følelse av lettelse. Og så, når en orker å la raseriet fare, orke maktesløsheten, da kan en gå igjennom den. Akseptere smerten for det den er. Som en følelse og opplevelse, som river og sliter, og som går over. Som noe en må leve igjennom. Det kan være vanskelig og hjerteskjærende. Men det er slik sorgen blir mindre. Gjennom tid. Gjennom å fortelle om smerten. Gjennom å leve den. Slik kan en bli fri.
Det er helt lov å være sint. Og det er godt å gå videre, tilslutt. I mellomtiden, om du ikke er helt klar for det enda, så:
Søk støtte i deg selv, din evne til kjærlighet og tillit til Tidens Befriende Perspektiv. - Du har min støtte.
