Viser innlegg med etiketten vårgrønne perspektiv. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten vårgrønne perspektiv. Vis alle innlegg

fredag 7. august 2015

NÅ VÅKNER KLODEN

De var kentaurer
med lynsmeltende hover
huldere med øyne av tjern og
ild i irisen
De var flaksende, fykende griffer og følgesvenner
og forskende sfinkser med fortryllelse i fingrene
utgrunnede slangetunger
nøkker med nøkler og sirenesangere med hyllske sannheter

De var dommere, juryer og tiltalte,
aktorer, forsvarte og forsvarere, 
muser og musiske musikere
De er dikt og lyriske lyrisister
grafittiartister og livskunstnere
søstre og brodere

De har livslinja trukket opp langs det største
hjerteslagene for det minste

De er helter og antihelter, fortapte og funnede

- og mange av dem
vet jeg ikke engang navnet til

Mengele Zoo bor i hagene og bakgårdene, på gatene og i hjemmene, for dem
planter jeg gjerne en regnskog tusen og én ganger, for vi
er krigere og amazoner for kjærligheten,

- mine vakre, glade tapere 
er alle vinnere
og vi blir, vi brenner, gråter og flirer
for 
kampen er vår, livet venter

ikke, og nå – nå
våkner
kloden






mandag 10. november 2014

BARNET I OSS ALLE

Jeg sitter og føysekniser
og prøver å muntre barnet
på mitt fang
for han vet enda bare
litt
om hvordan livet
kan arte seg.

for jeg prøver å høre
barn
så godt
som jeg klarer, og
jeg lytter

mens han gir meg
en klem

- fordi han i dette øyeblikket
ikke klarer å huske
noe annet enn en fortelling
noen hadde hvisket til ham om et
oppdiktet
mareritt.

Så jeg forteller ham
om markjordbærene,
om regn
blomsterenger,
og om havets veldighet og
verdighet

og at det er helt sant at verden kan både være og virke
blodgrippende
grusom og urettferdig, men at den òg
er uendelig vakker.

Ei travel uke

"You
are a brave new world, child".
~ Fritt etter Aldous Huxley's boktittel
"Brave New World".

Sørg
og
elsk

-for ekte tar jo
enormistisk plass
innenfor
likenforskapen, slik
bokstavene har sin
resolusjon til ord

De vanskeligste lå og
pirket i meg
så jeg
brøket meg

for reisas forespeiling
- og slikt
skriver jeg ned

For det er
som det faktisk er

og andre dikt
sitter allerede
og velter meg

så jeg
lar det ligge
for nå

for jeg godtar òg
det gode
i oss
som vil
det vonde.



fredag 7. november 2014

Hjemme hos Assir

Og -
vi lever i skjørsilden

Jeg vet ikke hva som
slukner
eller blomstrer

så jeg vandrer
langs veggene av
min sjel,
- for
hodet mitt prøver å
overdøve meg med

"Jeg er ikke nok",
og
slik
- er det jo ikke, det er en
gyntiansk apokalypseringing
som høres forvekslende lik ut
som kjærlighetens svanesang

Våre naturlige entropister
maler våre skyer
og jeg
blir smittet, klarer ikke å la være
-i øyeblikket, men

livet er mer enn bare et øyeblunk

så jeg
står i det,
jeg
brenner

og det er
smertefullt

Og
slik
må det være
noen ganger
for slike
som elsker
så mye

at de ofte sørger,

for slike som
har et tidvis
hardt liv (det vil si alle, alle)

for

- betydninger
har sin eksistens

og jeg vil heller
tusen ganger brenne
enn ikke å ha vært her
i det hele

selv når veiskillene
kan virke så umulige
at en mister kontrollen
på sine egne
ord
og blir
ordløsheten


Jeg velger

meg selv
og

kjærlighetens
gaver

- For det skjøreste, vanskeligste
og vakreste

i livet
er

å leve det.

Og sist, men ikke noe mindre - fordi
jeg hører deg
så godt.
Battle Cry - Angel Haze ft. Sia

fredag 31. oktober 2014

Solsikker for hvert møte

"Du er så gretten, sta, selskapssjuk og kjeftete"

Men bare en gang iblant

- Som når du ikke har fått kaffe, ro og
en sigarett eller tre

redd og såret
når du tenker deg angrepet

- Heller døy ståande enn
leva knelande
mi møy

- Jeg beklager at jeg ikke
ikke var
det du ønsket
å elske.

Åh. Men det er ikke
noe
å beklage - du var alt.

mandag 20. oktober 2014

Om tilsynelatende umuligheter

På et herretoalett
på en busstasjon
i en passelig stor, men akk, så tidvis deprimerende
by

skrev jeg navnet ditt, Tiriltunge
og noe klokt

I sorthet
og skam
malte jeg over det
med hvitmaling
en dag jeg var innom.

Men bak fargene,

bak det hvite
og bak det sorte

står det skrevet
på en vegg

og innerst i våre vesen
at


- Jeg elsker deg.

- For utenfor malingen
forbi betongen
asfalten
skrittene og samtalene
bak været, vinden
og sesongene

er det
alltid
vår
i jorda.

<3

fredag 26. september 2014

Forsvinningsnummer en vanlig, uvanlig junimorgen

Et tåpelig glis danser
for seg selv
mellom togsetene

For en morgen i det blå
liker jeg meg selv
så godt
at jeg ikke ønsker
jeg var noen andre

Himmelstormende glede og skjønnhet, idag
ønsket verden å eksplodere i fargefullhet!

og med euforien i pusten
vinker jeg
til noen jeg ikke kjenner.

Men konduktøren
ser misbilligende på meg.

Jaja.
Det finnes alltids
buss.

mandag 22. september 2014

Avgrunnar

Du trodde allereie
frå byrjinga av
at eg var
mot deg

Det
var ikkje så underleg

- Eg
har alltid motsett meg tanken
om Det Endelege Gode

Eg trur ikkje
på dogmar
ikkje eingong
dei paradisiske.

- Eg ropar til Fanden og hans demonar
med ei uvirksom tunge, eg banner inne i meg

for

Eg
var den
som berre ville hengje opp
gardinar
av lauspust
foran frykta di
så du
anda igjen.

Ikkje ein gong
eit kirsebær
klarar eg gje vekk
utan kjensla av skuld
som ikkje skulle vere
mi
å bære.

CENTAFON

En dag hadde også
profetene
rosenrøde drømmer

- Og vi savner dere, profeter, vi
savner fremtidsviten
- for nå tror de fleste av oss
at det meste
tar slutt, vi vet mer enn noensinne nå
at vi ikke 
teller for stort, vi vet hvor kort
et menneskeliv er, det
er mindre
enn støvkorn i
Tidens Befriende Perspektiv,
sier de. Det er
svært trøstende, det er
svært deprimerende.

Vi fortsetter å være
vaakum,
væsker
vibrasjoner
og rester
av for lengst døde, eksploderende stjerner.

Ikke stort mer

Ikke stort mindre

Men
i mine øyne er du
fremdeles

usigelig vakker
og
akkurat
slik du skal være

onsdag 5. mars 2014

Transcendans

Jeg er ferdig med å springe etter noen som helst nå, livet som hund var greit, men slitsomt, og strengt tatt foretrekker jeg å være en katt. For skal en gjøre noe som helst som minner om substans kan en ikke være en megafon for alle andre, det er ingen som maler på veggene i denne byen uansett, så kanskje jeg skal plukke frem alle historiene jeg har laget, (de jeg riktignok har glemt, men får gjenfortalt av vennene mine når vi memorerer og mimrer livet (selv de delene jeg har blacket ut)), for de er som oftest de beste. Fortellerkrydderet består vanligvis av oppfunnede farger i psykedeliske, - men koselige, - toner, jeg vurderer å begynne å spille et nytt instrument (kanskje sag? Panfløyte?). det som ihvertfall er helt sikkert er at jeg valgte friheten for lenge siden, og da kan ikke lykken få like stor plass som før, selv om ekstasen gjerne kommer på besøk ved disse to sin skjønne romantisk-komedie-aktige gjenforening. Jeg drikker vann fra springen på toget selv om det ikke er meningen at en skal gjøre det - til nå har det gått helt fint, - og jeg svarer ikke telefonen før jeg har sjekket opp nummeret. Jeg finnes ikke spesiell, tvert imot er jeg veldig, veldig vanlig, men ærlig talt - selv en nattsvermer med lyseblått hår må da ha lov til å drømme. Du synes kanskje ikke denne utlegningen har noen særlig mening eller funksjon, kanskje heller en anti-mening, mange vil nok si seg enige med deg, men mening er i konstant skapelse og gjenforming, og jeg er foreløpig middels fornøyd med prosjektet Magdalena, det er ikke så verst, bare det.

Jeg er ikke desperat etter kjærlighet, jeg får bare aldri nok sigaretter og vin til å sette igang med mer fornuftig gjøren enn å skrive halvladne dikt og kvasigøyale snutter som jeg ler av selv, selv om de fleste nok synes de er mest klisne og slettes ikke morsomme.
Jeg har reist ut i verden med lite annet enn meg selv, et sjal og en tier i lomma (En kan klare seg gjennom det meste med et godt sjal og en tikrone. Evne til å le (helst av seg selv) er i tillegg en absolutt fordel.)
Jeg kan velge å ha halliser etter eget ønske, det er meget enkelt med litt trening, men óg noe skremmende - hvem vet om jeg en dag forsvinner sammen med synene jeg tidvis forviser, om jeg ikke allerede har gjort det, da. Hovedforelskelsen er grammatikk, men jeg har enda ikke lært grammatikken som dikterer menneskene og hodebryet som heter menneskelige relasjoner, kanskje verden kan reddes om vi klemmer hverandre oftere og slutter å være knutete.
Jeg har óg en intens forkjærlighet for småshabby barer og løsfuglene som frekventerer dem, menneskene jeg treffer der er vanligvis de varmeste, mest vare og rørende jeg har møtt, selv om de gjerne har glemt meg neste gang jeg stikker innom. Dette kan være noe av grunnen til at jeg vanligvis faller for halvskitne fuglemenn uten vinger og med hjertet på ryggen, de berører en streng av noe kjent, for jeg har aldri hatt tilhold i klubben for de kule, tvert om er alt gjenskinn av kontroll bare min "lat som til du klarer det"-holdning, og lite mer. Dette gjennomskuer jo de fleste, selvsagt, men jeg føler uansett for å legge sjela i det. Noen utvalgte få liker meg allikevel.

Orkandansere og kamikazepiloter, det hjelper ikke stort om noen sier at de savner deg når du selv kjenner på varmt stål av lengten i blodårene hver gang du tenker på dem (det vil si alltid, hver dag, hele tiden), en får litt perspektiv i tingene. Og noe av det fineste jeg vet er å stå fremst på en ferje og kjenne vinden rykke i kinnene og stjele pusten, slå den rett ut, merke sjøsprøyten leke med håret og vite at frihet - det er nå, det, det er dette.

Om jeg er alene eller ei vet jeg at jeg har hørt noe av den vakreste musikken som fins i hele den brede verden, så om jeg dør nå er det greit, jeg har vært her, jeg har pustet, jeg har svidd.
Jeg kan. Alt.