Viser innlegg med etiketten Tidens Befriende Perspektiv. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tidens Befriende Perspektiv. Vis alle innlegg

mandag 22. september 2014

CENTAFON

En dag hadde også
profetene
rosenrøde drømmer

- Og vi savner dere, profeter, vi
savner fremtidsviten
- for nå tror de fleste av oss
at det meste
tar slutt, vi vet mer enn noensinne nå
at vi ikke 
teller for stort, vi vet hvor kort
et menneskeliv er, det
er mindre
enn støvkorn i
Tidens Befriende Perspektiv,
sier de. Det er
svært trøstende, det er
svært deprimerende.

Vi fortsetter å være
vaakum,
væsker
vibrasjoner
og rester
av for lengst døde, eksploderende stjerner.

Ikke stort mer

Ikke stort mindre

Men
i mine øyne er du
fremdeles

usigelig vakker
og
akkurat
slik du skal være

onsdag 5. mars 2014

Transcendans

Jeg er ferdig med å springe etter noen som helst nå, livet som hund var greit, men slitsomt, og strengt tatt foretrekker jeg å være en katt. For skal en gjøre noe som helst som minner om substans kan en ikke være en megafon for alle andre, det er ingen som maler på veggene i denne byen uansett, så kanskje jeg skal plukke frem alle historiene jeg har laget, (de jeg riktignok har glemt, men får gjenfortalt av vennene mine når vi memorerer og mimrer livet (selv de delene jeg har blacket ut)), for de er som oftest de beste. Fortellerkrydderet består vanligvis av oppfunnede farger i psykedeliske, - men koselige, - toner, jeg vurderer å begynne å spille et nytt instrument (kanskje sag? Panfløyte?). det som ihvertfall er helt sikkert er at jeg valgte friheten for lenge siden, og da kan ikke lykken få like stor plass som før, selv om ekstasen gjerne kommer på besøk ved disse to sin skjønne romantisk-komedie-aktige gjenforening. Jeg drikker vann fra springen på toget selv om det ikke er meningen at en skal gjøre det - til nå har det gått helt fint, - og jeg svarer ikke telefonen før jeg har sjekket opp nummeret. Jeg finnes ikke spesiell, tvert imot er jeg veldig, veldig vanlig, men ærlig talt - selv en nattsvermer med lyseblått hår må da ha lov til å drømme. Du synes kanskje ikke denne utlegningen har noen særlig mening eller funksjon, kanskje heller en anti-mening, mange vil nok si seg enige med deg, men mening er i konstant skapelse og gjenforming, og jeg er foreløpig middels fornøyd med prosjektet Magdalena, det er ikke så verst, bare det.

Jeg er ikke desperat etter kjærlighet, jeg får bare aldri nok sigaretter og vin til å sette igang med mer fornuftig gjøren enn å skrive halvladne dikt og kvasigøyale snutter som jeg ler av selv, selv om de fleste nok synes de er mest klisne og slettes ikke morsomme.
Jeg har reist ut i verden med lite annet enn meg selv, et sjal og en tier i lomma (En kan klare seg gjennom det meste med et godt sjal og en tikrone. Evne til å le (helst av seg selv) er i tillegg en absolutt fordel.)
Jeg kan velge å ha halliser etter eget ønske, det er meget enkelt med litt trening, men óg noe skremmende - hvem vet om jeg en dag forsvinner sammen med synene jeg tidvis forviser, om jeg ikke allerede har gjort det, da. Hovedforelskelsen er grammatikk, men jeg har enda ikke lært grammatikken som dikterer menneskene og hodebryet som heter menneskelige relasjoner, kanskje verden kan reddes om vi klemmer hverandre oftere og slutter å være knutete.
Jeg har óg en intens forkjærlighet for småshabby barer og løsfuglene som frekventerer dem, menneskene jeg treffer der er vanligvis de varmeste, mest vare og rørende jeg har møtt, selv om de gjerne har glemt meg neste gang jeg stikker innom. Dette kan være noe av grunnen til at jeg vanligvis faller for halvskitne fuglemenn uten vinger og med hjertet på ryggen, de berører en streng av noe kjent, for jeg har aldri hatt tilhold i klubben for de kule, tvert om er alt gjenskinn av kontroll bare min "lat som til du klarer det"-holdning, og lite mer. Dette gjennomskuer jo de fleste, selvsagt, men jeg føler uansett for å legge sjela i det. Noen utvalgte få liker meg allikevel.

Orkandansere og kamikazepiloter, det hjelper ikke stort om noen sier at de savner deg når du selv kjenner på varmt stål av lengten i blodårene hver gang du tenker på dem (det vil si alltid, hver dag, hele tiden), en får litt perspektiv i tingene. Og noe av det fineste jeg vet er å stå fremst på en ferje og kjenne vinden rykke i kinnene og stjele pusten, slå den rett ut, merke sjøsprøyten leke med håret og vite at frihet - det er nå, det, det er dette.

Om jeg er alene eller ei vet jeg at jeg har hørt noe av den vakreste musikken som fins i hele den brede verden, så om jeg dør nå er det greit, jeg har vært her, jeg har pustet, jeg har svidd.
Jeg kan. Alt.

torsdag 1. november 2012

Off with their heads!

SINNE SOM UNNVIKELSESPROSJEKT.
Forbannelser har haglet de siste månedene. Opplevelsene av maktesløshet, krenkelse, nedverdigelse, forlatthet og alle andre slags nedsettende og negative subjektiv har flytt i sinnet, og ført med seg en hel del eldgamle utgytelser i ulike fora, ikke alle like flatterende. Det er ikke lenge til jeg kan betegnes som "den sinte, unge mannen" (riktignok med overveldende kvinnelige former).
Jeg har hatt en intens lyst til å knuse tallerkener og hoder, og i all hemmelighets glede fantasert om ulike (utrolig tilfredsstillende) hevnmetoder sammen med gode bitterfitter, blant annet laksativer og pinsetter har vært vurdert.
Men så var problemet verdigheten. Den har vært rimelig fraværende, men nektet å gi sitt endelige farvel, selv om den av og til gjemte seg under sengen. Med noen få unntak (riktignok grove) klarte den å holde meg unna de aller verste utblåsningene. Selv om jeg angrer på enkelte ting nekter jeg å angre for mye. Selv om jeg står ansvarlig for mine handlinger skal jeg ikke unnskylde meg for mine følelser, for det er det samme som å si at jeg er feil og mindreverdig.
Så til både de som har vært objektet for mitt sinne, og til de snille mennesker som har holdt ut med meg, vil jeg komme med en delvis beklagelse. Forhåpentligvis møter jeg forståelse, om ikke glemsel.
Jeg er av den oppfatning at sinne er en sekundærfølelse. Den følger alltid etter noe annet, som et forsvarsverk reist etter trusselen om angrep. Sinne virker som en forsvarsmekanisme. Den er kroppen og hjernens reaksjon på angrep, ekte eller innbilt. Bak sinnet ligger en mer primær følelse; av frykt, av sorg, av maktesløshet, av utilstrekkelighet. Det kan være så mangt. Jeg tror allikevel sinne nesten alltid kommer fra sorgen. Sorgen over å ikke bli respektert, ikke sett, ikke lyttet til, over å ha mistet eller aldri hatt. Over å ikke være god nok. Over å føle seg forlatt.
Jeg har vanligvis ikke turt å være virkelig sint. Konsekvensene har virket for farlige og uoversiktlige. Tryggheten som må ligge under for å tørre å kunne være sint var ikke tilstede. Redselen for å bli forlatt har vært større. Så det er nå et godt tegn at jeg har vært sint, selv om jeg øver meg på å både finne konstruktive måter å få utløp for sinnet på, men også å jobbe med mekanismene som ligger bak; følelsene som skapte sinnet til å begynne med.
Vi forsøker alle å bli sett. Det er en betingelse for vår væren her i verden. Sinne brukes ofte til nettopp det. I raseri blåser en seg opp, en roper og gjør seg stor, mer synlig, mindre maktesløs. Men selvsagt er det nettopp det en ikke blir. Sinnet fungerer som en maske som skjuler de andre sidene, og en er mer maktesløs når en ikke orker å stå med ansiktet vendt mot de såre følelsene.
Sinne er altså en forsvarsmekanisme. Den kan være deilig. Å gå ut i skogen hvor ingen kan høre deg, og skrike og banke et tre (selvsagt med ansiktet til den eller det du er rasende på), kan være befriende. Å gråte ut raseriet på en kirkegård (det beste stedet for både sorg og sinne - ingen kommer til å stille spørsmål ved det, alle lar deg være i fred) kan gi en følelse av lettelse. Og så, når en orker å la raseriet fare, orke maktesløsheten, da kan en gå igjennom den. Akseptere smerten for det den er. Som en følelse og opplevelse, som river og sliter, og som går over. Som noe en må leve igjennom. Det kan være vanskelig og hjerteskjærende. Men det er slik sorgen blir mindre. Gjennom tid. Gjennom å fortelle om smerten. Gjennom å leve den. Slik kan en bli fri.
Det er helt lov å være sint. Og det er godt å gå videre, tilslutt. I mellomtiden, om du ikke er helt klar for det enda, så:
Søk støtte i deg selv, din evne til kjærlighet og tillit til Tidens Befriende Perspektiv.  - Du har min støtte.