Det er umulig å eksistere som menneske uten andre mennesker. Kulturen former oss. Uten en annen kan vi ikke eksistere som et jeg; vi starter å være i det øyeblikket en annens blikk møter oss. Dette er ihvertfall konsensus blant mange teoretikere (sosialkonstruktivisme, narrativ teori og fenomenologi), og det kan være vanskelig å si seg uenig. Hvordan kan jeg defineres om jeg ikke har noe lignende å definere meg ut ifra? Om den andre ikke finnes kan jeg ikke ha grenser og likheter som er med på å definere mitt eget; uten sammenligningsgrunnlag kan en ikke si at noe er mens noe annet ikke er.
På lignende måte skaper vårt språk oss, slik historien gjør det. Historiene og ordene vi bærer om oss selv og andre skaper våre selvbilder. De definerer dermed samtidig hva vi tror vi kan, hvordan vi føler og tenker om oss selv og andre, og hvilken virkelighet vi mener vi forholder oss til.
Derfor vil jeg nå komme med mitt forsvar for SVARET:
Hvis det er slik at vi blir til i møtet med andre, vil det å la være å se den andre være til dels det samme som å benekte den andre en form for eksistensberettigelse. Ved å ikke lytte, anerkjenne eller oppleve den andre sier en samtidig at "ditt menneskeverd er ikke viktig; din væren er underordnet min væren".
Jeg vil ikke med dette si at en skal ta alle mennesker en møter som overordnet ens egen tid og væren; det ville med stor sannsynlighet blitt falskt, og dermed være en like nedlatende handling. Men det kan finnes sameksistens, uten verken å gjøre den andre til objekt, eller degradere seg selv til underordnet. Åpenhet og tilstedeværelse er stikkordene. Ved å ikke fornekte den andres tilstedeværelse og utrykk kan en åpne rommet for å møtes på en genuin og ekte måte som anerkjenner begge veseners menneskeverd. Om jeg blir til i møtet med deg, har du, som medmenneske, en plikt til å oppleve meg.
Dialog er en grunnleggende nødvendighet for overlevelse. Dette vises blant annet hos spedbarn, som, i møte med manglende kommunikasjon til omsorgspersoner, sykner hen og dør. Det samme vises hos krigsfanger og i fengsler, hvor fraværet av menneskelig kontakt og respekt fører til psykisk og fysisk nedbrytning, ofte med påfølgende personlighetsforstyrrelser, depresjoner og selvmordsforsøk som drastiske følger.
Helge Svare skriver i Den gode samtalen (2006: 57):
(...) Legg merke til hvilke metaforer vi ofte bruker for å beskrive slike opplevelser: Vi føler oss "knust". Det er noe med det som skjer som "bryter oss ned". Og det er ikke uten grunn at vi tyr til disse metaforene. Den fortvilelsen vi kan føle ved å ikke bli møtt, anerkjent og respekter, kan gi en opplevelse av at man bokstavelig talt knuses innvendig. Den ikke-dialogiske måten de andre møter oss på, rammer oss i vårt innerste. Og skjer det gjentatte ganger, over tid, kan det gi oss varige skader i form av manglende selvtillit, depresjon, og sviktende livsvilje.
Den norske filosofen Anders Lindseth beskriver det som skjer i slike tilfeller som en form for fortapelse:
"Når vi fører en samtale, er det livet vårt som kommer til uttrykk. Og det uttrykkes alltid under forutsetning av å bli møtt. Hvis det ikke blir møtt, er det på sett og vis meningsløst. Da er man fortapt i en intethet."
(Svare: 2002: 115)
Ved å med vilje overse og benekte den andre skaper en maktesløshet, frustrasjon og desperasjon etter å bli sett, å eksistere. DERFOR blir jeg forbanna over uleste ansiktsbokmeldinger, ubesvarte brev og sms-er, det sosiale maktmisbruket ved å ikke svare når noen spør, eller når en uten samtykke analyserer personen og dennes utsagn som et objekt som kan kategoriseres, fremfor å ta på alvor innholdet i det som blir sagt.
Moraliserende? Sikkert. Har jeg rett? Mest sannsynlig.
Bitterfitter har alltid rett.
[T]he teacher must really mean him as the definite person he is in his potentiality and his actuality; more precisely, he must not know him as a mere sum of qualities, strivings and inhibitions, he must be aware of him as a whole being and affirm him in this wholeness.
But he can only do this if he meets him again and again as his partner in a bipolar situation. And in order that this effect upon him may be a unified and significant one he must also live this situation, again and again, in all its moments not merely from his own end but also from that of his partner: he must practise the kind of realization which I call inclusion (Umfassung).
(Buber 1958: 164 -5)
