...

Jeg vet ikke om jeg
har fortalt dere dette, men
- typen min jobber med musikk og molekylærbiologi

Han har skrevet tre fagbøker, fem diktsamlinger og en doktordisputas som forankret landets miljøpolitikk en gang for alle, de er utgitt og oversatt til seks språk allerede, -

og jeg
vet ikke om jeg nevnte det istad, men

forloveden min er kundalinimester, han

holder kurs i zen og kvantefysikk

på universitetet borti høgget, ja, han har jo alltid hatt evnene til det, da

og 

- Jeg

fikk forresten ikke sagt det istad, men

mannen min

er en fantastisk far for vår datter, vårt adoptivbarn og vårt fosterbarn, jada, vi trives godt
ved gården, vet du, siden den er så nærme byen, jeg er jo et

bymenneske, jeg, vet du, han

pleier ofte å ta dem med i skogen siden han ikke kan svømme, om vi skal
på stranden er alltid jeg eller bestekompisen med, selvsagt

Og

jeg vet ikke om dere vet det enda, selv om

dere nok vel har skjønt det nå,
for

min halvdel er mye av grunnen til at jeg nå er lyriker, terapeut og leder for NGO-en vår, og at jeg snart er helt friskmeldt fra et

tyvetalls år med sykdom, ja, så

- Dere kan godt fortsette

å fortelle ham at han er

alt han vil og mye mer til, for

om så bare en brøkdel av det jeg nevnte stemmer

er han allerede disse tingene i mine øyne

og jeg gleder meg slik

til han tror på seg selv

like sterkt

som vi andre

ser ham.



Kjærligheten behøver ingen utropstegn. Den er nemlig et selv.

Sykehagen/Asylet II

De kaster frø langs mine føtter

- jeg
 planter dem med øvede fingre,
for
alle roser skapes som
sonetter

Under arrene

vandrer jeg i berøringen
når utvokserne må stikles

 Kjenner på fargenes bakside med
 den åpnes intuisjon

Og den som tror at framtiden
ikke skal næres
og
vokse vakkert

har ikke gråttt ferdig

øyets sotgrånede
skjær.

Asylet I

De kaster hvite skrik langs mine føtter

- jeg
vender dem opp med øvede tær,
for
alle sonetter skapes som
rosetter

Under sårene

vandrer jeg i arrene
når sømmene må rippe

tråkler vevens bakside med
fargerens intuisjon

Og den som tror at fortiden
ikke skal spjæres
og
gjensys

har ikke hylt ferdig

dens sotgrånede
sting.

Gledespiken

Jeg har to glødende striper av lys i lemmene, det er oss. Overlegen mener jeg er for psykratisk til å bli nevrotisk, leppestiften hennes er skjærende nattklubbrosa og hun har et sjal kvalmende knyttet i halsen, for hun er ung og tror det jeg har er en lidelse. Litt hudløshet, brev røyket på linjert papir. Amarone i munnen, er det deg eller meg vi vanner?

Jeg spurte om du ville brenne sammen med meg, jeg har jo fornuft og vet at det ikke lenger er ulidelig å falle

sammen

 

Da, med ett, forsto jeg at vi måtte reddes med hverandre - ikke fra oss selv.

BARNET I OSS ALLE

Jeg sitter og føysekniser
og prøver å muntre barnet
på mitt fang
for han vet enda bare
litt
om hvordan livet
kan arte seg.

for jeg prøver å høre
barn
så godt
som jeg klarer, og
jeg lytter

mens han gir meg
en klem

- fordi han i dette øyeblikket
ikke klarer å huske
noe annet enn en fortelling
noen hadde hvisket til ham om et
oppdiktet
mareritt.

Så jeg forteller ham
om markjordbærene,
om regn
blomsterenger,
og om havets veldighet og
verdighet

og at det er helt sant at verden kan både være og virke
blodgrippende
grusom og urettferdig, men at den òg
er uendelig vakker.

"Jeg hater deg og, halsen min"

og andre ting en får lyst å si
når begrensningene
hoper seg opp

Jeg
har ikke grått over rent fysisk smerte
siden jeg brakk høyrehanda som åtteåring, og
hellet i uhellet
var at jeg er venstrevendt.
Men siden jeg har kommet frem til at mine
eldre dager fremdeles ser
mye lengre unna enn den dagen jeg mistet lommeboka utenfor Markedet og i tillegg kanskje aldri dukker opp med en del uflaks,
feller jeg noen få
tårer i rein sjølmedlidenhet
allikevel

mens jeg prøver
å få på meg ryggsekken med
Nobelprisen stjålet og stappet ned i

Men den er enda
for stor, uhåndterlig og for tung
og jeg er fremdeles
ikke fullt så sterk
helt riktig enda

så hektene faller
hele tiden
fra skuldrene

Og enkelte ganger orker jeg fremdeles
å elske mine fuglevenner
så høyt
at jeg tar meg tid til å
mate småfuglene
selv om
det er storm.

Moralen i utlegningen er:
Ikke glem å
ta på deg et mykt, varmt sjal
når det regner ute, for ellers
kan du raskt
ende opp med en
halsbetennelse
og cirka tre - til syv - søvnløse netter.

Ei travel uke

"You

are a brave new world, child".
~ Fritt etter Aldous Huxley's boktittel

"Brave New World".

Sørg
og
elsk

-for ekte tar jo
enormistisk plass
innenfor
likenforskapen, slik
bokstavene har sin
resolusjon til ord

De vanskeligste lå og
pirket i meg
så jeg
brøket meg

for reisas forespeiling
- og slikt
skriver jeg ned

For det er
som det faktisk er

og andre dikt
sitter allerede
og velter meg

så jeg
lar det ligge
for nå

for jeg godtar òg
det gode
i oss
som vil
det vonde.

50 Hjertebanker

Et trykk
et stryk
en

tanke
for

hjerteslag

førtisyv stykker
for hver av mine
triste,
trette
tapere

òg endelig også
tre 

høyere bank

for mine

triste, trette

vinnere.

Litleperlene

Eg
dansa visst
på rødt

Det
hugsar eg ikkje
så mykje av

Eg var nok
litt
vel fylt
av en kiwipose med
bedøvelse

og en rekke fine
øyeblikk
trillende
på en snor.

Hjemme hos Assir

Og -
vi lever i skjørsilden

Jeg vet ikke hva som
slukner
eller blomstrer

så jeg vandrer
langs veggene av
min sjel,
- for
hodet mitt prøver å
overdøve meg med

"Jeg er ikke nok",
og
slik
- er det jo ikke, det er en
gyntiansk apokalypseringing
som høres forvekslende lik ut
som kjærlighetens svanesang

Våre naturlige entropister
maler våre skyer
og jeg
blir smittet, klarer ikke å la være
-i øyeblikket, men

livet er mer enn bare et øyeblunk

så jeg
står i det,
jeg
brenner

og det er
smertefullt

Og
slik
må det være
noen ganger
for slike
som elsker
så mye

at de ofte sørger,

for slike som
har et tidvis
hardt liv (det vil si alle, alle)

for

- betydninger
har sin eksistens

og jeg vil heller
tusen ganger brenne
enn ikke å ha vært her
i det hele

selv når veiskillene
kan virke så umulige
at en mister kontrollen
på sine egne
ord
og blir
ordløsheten


Jeg velger

meg selv
og

kjærlighetens
gaver

- For det skjøreste, vanskeligste
og vakreste

i livet
er

å leve det.

Og sist, men ikke noe mindre - fordi
jeg hører deg
så godt.

Battle Cry - Angel Haze ft. Sia

CENTAFON II

En dag hadde også
drømmerne

askegrå profetier

- Og vi savner dere ikke, apokalyptikere, vi
savner ikke fremtidsviten
- for nå vet de fleste av oss
at det meste
tar slutt, vi vet mer enn noensinne nå
at vi
teller for det største, vi vet hvor kort
et menneskeliv er, det
går raskere
enn et blunk i
Tidens Befriende Perspektiv,
sier de. Det er
svært deprimerende, det er
svært trøstende.

Vi fortsetter å være

helheter,
væsker
vibrasjoner
og gjenskapelser
av for lengst oppståtte, eksploderende stjerner.

Ikke stort mer

Ikke stort mindre

Og
i mine øyne er du
fremdeles

usigelig vakker
og
akkurat
slik du skal være

Ra og Luna

Sola skein ikkje

like godt

og månen

var for mørk, for ljos, for halv eller

for heil

for ingen av dei klarte

ta frå meg

mangelen

på deg.

No

skin dei

klarare

og vakrare

enn på lenge

like langt tilbake

som til då

me var ett. Eg veit ikkje

kor det var, det

kan ha vore

overalt.

Solsikker for hvert møte

"Du er så gretten, sta, selskapssjuk og kjeftete"

Men bare en gang iblant

- Som når du ikke har fått kaffe, ro og
en sigarett eller tre

redd og såret
når du tenker deg angrepet

- Heller døy ståande enn
leva knelande
mi møy

- Jeg beklager at jeg ikke
ikke var
det du ønsket
å elske.

Åh. Men det er ikke
noe
å beklage - du var alt.

Vinterbrisen

Løs opp rynken 

la den

gli ut mellom linjene

glattes i

nærværets presse

slik steinen

vaskes myk i dønningene

Kjenn håndleddet mitt

strykes mot ditt

og pusten

av sommerbrisen

bak ørene

den som følger deg

i minnet

selv mens

vinterstormen

river av ullkledde tær

når du

henter varme.

Centafoni

Vi ønsket oss bare
en bit av himmelen
litt guddommelighet

I stedet ga vi hverandre
Helvete

Kanskje de hadde rett
da de sa
en ikke skal ønske seg for mye

men jeg tror ikke det

Var det ikke slik

at en måtte gjennom skjørsilden

for å komme til

Paradis?

Valentin

Du
dokumenterer din eksistens i bilder, stadig flere, som om det var mulig å fange et menneskes sjel i et bilde, det er bare enkelte innfødte som tror det, enkelte aboriginere, enkelte gamle indianere, det går selvsagt ikke an, et bilde sier bare tusen ord og knapt nok det, et bilde sier aldri hele sannheten og kan det heller ikke, det er mediets form som gjør det, medier kan ikke vise mer enn glimt av universet (og bare i ekko), bare i gjenfortelling av et fastfrosset øyeblikk uten hensyn til historien bak, uten hensyn til at tiden konstant omskaper seg selv og at et øyeblikk aldri kan holdes fast, det er dets omskiftelige natur og også det vakreste ved det. Men i mine (u)skjulte betraktninger av deg fant jeg et som minnet om deg, det var et bilde på en vev av verdener, du sto ved en båt, lyset var dunkelt, du hadde på deg regnklær eller en grønn anorakk, det må ha vært fukt eller regn i luften, på fisketur eller fuglekikking, omgivelsene var ikke det viktige
– lyset falt mykt over ansiktet ditt og lyset kom innenfra samtidig, en kunne lese det i de myke linjene rundt øynene og munnen, i smilehullet, du sto halvvendt i profil og kikket ut på noe, kanskje horisonten, kanskje inn i deg selv, kanskje inn i tiden eller ut i øyeblikket, slik du så ofte gjør, jeg så en del av det vakre jeg vet bor på innsiden og utsiden, jeg lagret det bildet på harddisken og netthinnen, det var en gjenklang fra den gangen vi var på fest og jeg ville synge (for deg), men var så nervøs – du gjorde at det ikke gjorde noe, du tok i mot meg med et åpent sinne, med åpne armer, du sa du ville høre uansett og at det ikke gjør noe om det ikke blir riktig eller om jeg synger falskt, du var så åpen, sterk i blikket og mild, alt på samme tid, jeg fikk mot, jeg hoppet ut og gjorde det allikevel, på tross av og på grunn av min sårbarhet, min frykt og mine minner om avvisning fra andre, de som ikke lot meg fly eller som ikke kunne, ville, - se, lytte - fordi de hadde egne historier og Selv som kom i veien.

For når du tar imot meg

da er det mindre farlig å fly og (kanskje) falle.
Så da gjør du det bare.

(Livet i 4D) Eva + Adams

En venn sa at
jeg kanskje
holdt på
å åpne
hjerta, hjertechakraet

- jeg tror ikke på
chakraer, jeg, men
ellers kan jeg
åpne meg for det.

Jeg vil ikke at
vi
skal være asteroider.
Like barn
leker kanskje
best, men
motsetninger og
likheter tiltrekker
hverandre.
Vi er ikke olje og vann.
Jeg vil at vi skal være
planeter

Jeg er.

Du er.

jeg er en ama(tør)

- som danser i brisen

Vi er 

regn i vippene,

regn i vippene

livet
er det vakreste vi har.

"You must become who you are" ~ Nietzsche,

- the world

"Today it seemed to change" - fritt etter Sartre

Clementine & Kafka

Så er det nok en gang slik da – at jeg har møtt den imploderende sortheten som var bakdøra, der vi heiv ut kjøkkentjenere, og jeg har møtt den hvite vimpelen som var forsiden, som var det hvite lakenet av uskyld, men og liklakenet av total resignasjon. Og til sist – til sist møtte jeg det vårgrønne bankende, blødende og dansende. Og så er det slik at når jeg nå vet at det finnes polyfoniske symfonier i meg, i deg, at det finnes polylyriske stormer, kast, labyrintiske huler og utsikter til både himler, helveter, det rent gjennomsnittlige og det rent motsetningsfylte – så skriver jeg huskelapper til meg selv for å huske, for ikke å glemme at selv om jeg når bunnen selv om jeg kan tro jeg hater deg selv om alt faller inn i det store intet og kanskje du føler det samme for meg

- Om vi går oss virkelig fortapte i Trollskoger og ugjennnomtrengelige fort

- Da skal jeg minne meg selv på – gjennom bruddstykker – gjennom minner – gjennom å vise meg selv hvordan det hele kan henge sammen og også hvordan det hele egentlig er

- Om jeg igjen går meg så vill at jeg bare vil forlate deg -

• Da ville jeg ha et lite skrin liggende i en bod – et lite og stort sted jeg kan hente frem hvordan det kan være når alt er som verst

- Så jeg skulle huske på

at det kan finnes andre betydninger bak ordene

enn de vi først tror

at det finnes meninger og årsaker

vi ikke alltid kan vite om

at alle har sine

historier

og at den alltids

KAN

reskrives

Og de vakre diktene, de gode diktene, de som løfter meg, de som får meg til å fly, til å vandre, de skulle jeg òg hente frem, de skal få bæres, de skal bære meg, de skal ha en hedersplass et sted,

kanskje i en stue eller et soverom eller i en yndlingsbok –

- de skal jeg òg minne meg selv på – for de skal få gå med meg hver dag. De mørke sidene skal jeg kun beholde for å være i stand til å minne meg selv om

- at det ikke er sikkert det er så håpløst som det til tider kan se ut -

- om livet gir oss kast -

når vi er trøtte, slitne, oppgitte, frustrerte, forbanna eller bare

uendelig triste.

De mørke sidene skal jeg beholde – og jeg skal destillere dem

• og føye til deres motsetning og re-skriving

Fordi – om ikke denne kjærlighetshistorien er vakker

og om ikke denne

kan gi håp

om ikke dette er verdt å bevare

og utgi

for andre òg, ikke bare oss to

Om tilsynelatende umuligheter

På et herretoalett
på en busstasjon
i en passelig stor, men akk, så tidvis deprimerende
by

skrev jeg navnet ditt, Tiriltunge
og noe klokt

I sorthet
og skam
malte jeg over det
med hvitmaling
en dag jeg var innom.

Men bak fargene,

bak det hvite
og bak det sorte

står det skrevet
på en vegg

og innerst i våre vesen
at


- Jeg elsker deg.

- For utenfor malingen
forbi betongen
asfalten
skrittene og samtalene
bak været, vinden
og sesongene

er det
alltid
vår
i jorda.

<3

KJÆRLIGHET

Dette

(Er) 

Det viktigste

Så dette må me huse på

Om me

Møtes

Om det blir heldige lukkelege møtar

Slik me vel begge

(Tru(r), ana(r) (og)

Innst inne

veit

Dette må me hu(g) sa (leik)

For me har prøvd

Null-løysa

Me har forsøkt all(t)-løysa (-r seg)

Og det einaste som er heilt og kom(plett) sikkert

Er korleis dei (eksperiment(elle) løysingene

Kjendes

Inni

Og utenpå

Og (uten)for

Derfor

Må me ta vare

På det som skjer

no

Og me må ha med oss

Det (som skjedde) før, me må ta vare på

Førsteutkasta

Andreutkasta

Og tredjeutkastets vei

Det som er igjen av utkasta, det som

Kjem til å kom - me (d)

For om

Dette endar lukkeleg (og det trur me, veit me, håpar me, anar me nok begge)

Må me ha desse tinga trygt

Lagra eit sted

I ei skattkiste

Så me ikkje

skal gløyme

Korleis det heile er

Når me går oss vill

Når me kanskje fallar

For hardt, me må

Binde desse tinga fast

I tida

Og i rommet, fysikken, leggje dei

Et lurt sted

For

Den einaste grunnen til at me no (skulle) kunne (burde)

Forlata kvarandre for all (tid)  evig tid

Er

Om det blir

For å skydda

Våre eigne

Barn. For dette

Må me ( hug ) ( se )

For dette

er det største

Dette

Gir meining   (-a)

Og me

Er begge

Sterkare

Enn me (sjølve) trur

I våre

svakaste

(auge)blink.