De kaster hvite skrik langs mine føtter
- jeg
vender dem opp med øvede tær,
for
alle sonetter skapes som
rosetter
Under sårene
vandrer jeg i arrene
når sømmene må rippe
tråkler vevens bakside med
fargerens intuisjon
Og den som tror at fortiden
ikke skal spjæres
og
gjensys
har ikke hylt ferdig
dens sotgrånede
sting.
