Skuldrene mine gjør uvante bevegelser
en fremmedfølt bergensdag, jeg
ser knuter
i de jeg passerer
og en mann står fastfrosset i trafikken, jeg
klapper ham lett på skulderen, sier
"Det er trygt, det er einveiskjøring, du kan gå nå."
Han responderer ikke. Det
jeg prøvde å gi
var kanskje ikke det han
stille spurte etter
Men jeg håper han fant noe
et sted
som hjalp ham
Jeg håper han
krysset gaten
og ble fri
fra hodets knugende rop
