lørdag 27. desember 2014

Venleik II

Uknuselege hjarter og milde sjelar

Ikkje ver snill, berre
- lønn
i di handling
for dei tinga me gjer rett
og gjer om

for me reisar oss
medan me trør vart
og meir enn det
kan ikkje gjerast.

Me er hjartar
kloke hoder
milde sjelar.

søndag 23. november 2014

...

Jeg vet ikke om jeg
har fortalt dere dette, men
- typen min jobber med musikk og molekylærbiologi

Han har skrevet tre fagbøker, fem diktsamlinger og en doktordisputas som forankret landets miljøpolitikk en gang for alle, de er utgitt og oversatt til seks språk allerede, -

og jeg
vet ikke om jeg nevnte det istad, men
forloveden min er kundalinimester, han
holder kurs i zen og kvantefysikk
på universitetet borti høgget, ja, han har jo alltid hatt evnene til det, da
og 

- Jeg
fikk forresten ikke sagt det istad, men
mannen min
er en fantastisk far for vår datter, vårt adoptivbarn og vårt fosterbarn, jada, vi trives godt
ved gården, vet du, siden den er så nærme byen, jeg er jo et
bymenneske, jeg, vet du, han
pleier ofte å ta dem med i skogen siden han ikke kan svømme, om vi skal
på stranden er alltid jeg eller bestekompisen med, selvsagt


Og
jeg vet ikke om dere vet det enda, selv om
dere nok vel har skjønt det nå,
for
min halvdel er mye av grunnen til at jeg nå er lyriker, terapeut og leder for NGO-en vår, og at jeg snart er helt friskmeldt fra et
tyvetalls år med sykdom, ja, så


- Dere kan godt fortsette
å fortelle ham at han er
alt han vil og mye mer til, for
om så bare en brøkdel av det jeg nevnte stemmer
er han allerede disse tingene i mine øyne
og jeg gleder meg slik
til han tror på seg selv
like sterkt
som vi andre
ser ham.



Kjærligheten behøver ingen utropstegn. Den er nemlig et selv.




Sykehagen/Asylet II

De kaster frø langs mine føtter

- jeg
 planter dem med øvede fingre,
for
alle roser skapes som
sonetter

Under arrene

vandrer jeg i berøringen
når utvokserne må stikles

 Kjenner på fargenes bakside med
 den åpnes intuisjon

Og den som tror at framtiden
ikke skal næres
og
vokse vakkert

har ikke gråttt ferdig

øyets sotgrånede
skjær.

Asylet I

De kaster hvite skrik langs mine føtter

- jeg
vender dem opp med øvede tær,
for
alle sonetter skapes som
rosetter

Under sårene

vandrer jeg i arrene
når sømmene må rippe

tråkler vevens bakside med
fargerens intuisjon

Og den som tror at fortiden
ikke skal spjæres
og
gjensys

har ikke hylt ferdig

dens sotgrånede
sting.

tirsdag 11. november 2014

Gledespiken


Jeg har to glødende striper av lys i lemmene, det er oss. Overlegen mener jeg er for psykratisk til å bli nevrotisk, leppestiften hennes er skjærende nattklubbrosa og hun har et sjal kvalmende knyttet i halsen, for hun er ung og tror det jeg har er en lidelse. Litt hudløshet, brev røyket på linjert papir. Amarone i munnen, er det deg eller meg vi vanner?
Jeg spurte om du ville brenne sammen med meg, jeg har jo fornuft og vet at det ikke lenger er ulidelig å falle
sammen
 

betrayal_by_aegis_strife
Da, med ett, forsto jeg at vi måtte reddes med hverandre - ikke fra oss selv.


mandag 10. november 2014

BARNET I OSS ALLE

Jeg sitter og føysekniser
og prøver å muntre barnet
på mitt fang
for han vet enda bare
litt
om hvordan livet
kan arte seg.

for jeg prøver å høre
barn
så godt
som jeg klarer, og
jeg lytter

mens han gir meg
en klem

- fordi han i dette øyeblikket
ikke klarer å huske
noe annet enn en fortelling
noen hadde hvisket til ham om et
oppdiktet
mareritt.

Så jeg forteller ham
om markjordbærene,
om regn
blomsterenger,
og om havets veldighet og
verdighet

og at det er helt sant at verden kan både være og virke
blodgrippende
grusom og urettferdig, men at den òg
er uendelig vakker.

"Jeg hater deg og, halsen min"

og andre ting en får lyst å si
når begrensningene
hoper seg opp

Jeg
har ikke grått over rent fysisk smerte
siden jeg brakk høyrehanda som åtteåring, og
hellet i uhellet
var at jeg er venstrevendt.
Men siden jeg har kommet frem til at mine
eldre dager fremdeles ser
mye lengre unna enn den dagen jeg mistet lommeboka utenfor Markedet og i tillegg kanskje aldri dukker opp med en del uflaks,
feller jeg noen få
tårer i rein sjølmedlidenhet
allikevel

mens jeg prøver
å få på meg ryggsekken med
Nobelprisen stjålet og stappet ned i

Men den er enda
for stor, uhåndterlig og for tung
og jeg er fremdeles
ikke fullt så sterk
helt riktig enda

så hektene faller
hele tiden
fra skuldrene

Og enkelte ganger orker jeg fremdeles
å elske mine fuglevenner
så høyt
at jeg tar meg tid til å
mate småfuglene
selv om
det er storm.

Moralen i utlegningen er:
Ikke glem å
ta på deg et mykt, varmt sjal
når det regner ute, for ellers
kan du raskt
ende opp med en
halsbetennelse
og cirka tre - til syv - søvnløse netter.

Ei travel uke

"You
are a brave new world, child".
~ Fritt etter Aldous Huxley's boktittel
"Brave New World".

Sørg
og
elsk

-for ekte tar jo
enormistisk plass
innenfor
likenforskapen, slik
bokstavene har sin
resolusjon til ord

De vanskeligste lå og
pirket i meg
så jeg
brøket meg

for reisas forespeiling
- og slikt
skriver jeg ned

For det er
som det faktisk er

og andre dikt
sitter allerede
og velter meg

så jeg
lar det ligge
for nå

for jeg godtar òg
det gode
i oss
som vil
det vonde.



søndag 9. november 2014

50 Hjertebanker

Et trykk
et stryk
en

tanke
for

hjerteslag

førtisyv stykker
for hver av mine
triste,
trette
tapere

òg endelig også
tre 

høyere bank
for mine
triste, trette
vinnere.

fredag 7. november 2014

Litleperlene

Eg
dansa visst
rødt

Det
hugsar eg ikkje
så mykje av

Eg var nok
litt
vel fylt
av en kiwipose med
bedøvelse

og en rekke fine
øyeblikk
trillende
på en snor.

Hjemme hos Assir

Og -
vi lever i skjørsilden

Jeg vet ikke hva som
slukner
eller blomstrer

så jeg vandrer
langs veggene av
min sjel,
- for
hodet mitt prøver å
overdøve meg med

"Jeg er ikke nok",
og
slik
- er det jo ikke, det er en
gyntiansk apokalypseringing
som høres forvekslende lik ut
som kjærlighetens svanesang

Våre naturlige entropister
maler våre skyer
og jeg
blir smittet, klarer ikke å la være
-i øyeblikket, men

livet er mer enn bare et øyeblunk

så jeg
står i det,
jeg
brenner

og det er
smertefullt

Og
slik
må det være
noen ganger
for slike
som elsker
så mye

at de ofte sørger,

for slike som
har et tidvis
hardt liv (det vil si alle, alle)

for

- betydninger
har sin eksistens

og jeg vil heller
tusen ganger brenne
enn ikke å ha vært her
i det hele

selv når veiskillene
kan virke så umulige
at en mister kontrollen
på sine egne
ord
og blir
ordløsheten


Jeg velger

meg selv
og

kjærlighetens
gaver

- For det skjøreste, vanskeligste
og vakreste

i livet
er

å leve det.

Og sist, men ikke noe mindre - fordi
jeg hører deg
så godt.
Battle Cry - Angel Haze ft. Sia

torsdag 6. november 2014

CENTAFON II

En dag hadde også
drømmerne
askegrå profetier

- Og vi savner dere ikke, apokalyptikere, vi
savner ikke fremtidsviten
- for nå vet de fleste av oss
at det meste
tar slutt, vi vet mer enn noensinne nå
at vi
teller for det største, vi vet hvor kort
et menneskeliv er, det
går raskere
enn et blunk i
Tidens Befriende Perspektiv,
sier de. Det er
svært deprimerende, det er
svært trøstende.

Vi fortsetter å være

helheter,
væsker
vibrasjoner
og gjenskapelser
av for lengst oppståtte, eksploderende stjerner.

Ikke stort mer

Ikke stort mindre

Og
i mine øyne er du
fremdeles

usigelig vakker
og
akkurat
slik du skal være

lørdag 1. november 2014

Ra og Luna

Sola skein ikkje
like godt
og månen
var for mørk, for ljos, for halv eller
for heil

for ingen av dei klarte
ta frå meg
mangelen
på deg.

No
skin dei
klarare
og vakrare

enn på lenge

like langt tilbake
som til då
me var ett. Eg veit ikkje
kor det var, det
kan ha vore
overalt.

fredag 31. oktober 2014

Solsikker for hvert møte

"Du er så gretten, sta, selskapssjuk og kjeftete"

Men bare en gang iblant

- Som når du ikke har fått kaffe, ro og
en sigarett eller tre

redd og såret
når du tenker deg angrepet

- Heller døy ståande enn
leva knelande
mi møy

- Jeg beklager at jeg ikke
ikke var
det du ønsket
å elske.

Åh. Men det er ikke
noe
å beklage - du var alt.

Vinterbrisen

Løs opp rynken 

la den
gli ut mellom linjene

glattes i
nærværets presse
slik steinen
vaskes myk i dønningene

Kjenn håndleddet mitt
strykes mot ditt

og pusten
av sommerbrisen
bak ørene

den som følger deg
i minnet

selv mens
vinterstormen
river av ullkledde tær
når du
henter varme.

Centafoni

Vi ønsket oss bare
en bit av himmelen
litt guddommelighet

I stedet ga vi hverandre
Helvete

Kanskje de hadde rett
da de sa
en ikke skal ønske seg for mye

men jeg tror ikke det

Var det ikke slik
at en måtte gjennom skjørsilden
for å komme til
Paradis?


lørdag 25. oktober 2014

Valentin

Du
dokumenterer din eksistens i bilder, stadig flere, som om det var mulig å fange et menneskes sjel i et bilde, det er bare enkelte innfødte som tror det, enkelte aboriginere, enkelte gamle indianere, det går selvsagt ikke an, et bilde sier bare tusen ord og knapt nok det, et bilde sier aldri hele sannheten og kan det heller ikke, det er mediets form som gjør det, medier kan ikke vise mer enn glimt av universet (og bare i ekko), bare i gjenfortelling av et fastfrosset øyeblikk uten hensyn til historien bak, uten hensyn til at tiden konstant omskaper seg selv og at et øyeblikk aldri kan holdes fast, det er dets omskiftelige natur og også det vakreste ved det. Men i mine (u)skjulte betraktninger av deg fant jeg et som minnet om deg, det var et bilde på en vev av verdener, du sto ved en båt, lyset var dunkelt, du hadde på deg regnklær eller en grønn anorakk, det må ha vært fukt eller regn i luften, på fisketur eller fuglekikking, omgivelsene var ikke det viktige
– lyset falt mykt over ansiktet ditt og lyset kom innenfra samtidig, en kunne lese det i de myke linjene rundt øynene og munnen, i smilehullet, du sto halvvendt i profil og kikket ut på noe, kanskje horisonten, kanskje inn i deg selv, kanskje inn i tiden eller ut i øyeblikket, slik du så ofte gjør, jeg så en del av det vakre jeg vet bor på innsiden og utsiden, jeg lagret det bildet på harddisken og netthinnen, det var en gjenklang fra den gangen vi var på fest og jeg ville synge (for deg), men var så nervøs – du gjorde at det ikke gjorde noe, du tok i mot meg med et åpent sinne, med åpne armer, du sa du ville høre uansett og at det ikke gjør noe om det ikke blir riktig eller om jeg synger falskt, du var så åpen, sterk i blikket og mild, alt på samme tid, jeg fikk mot, jeg hoppet ut og gjorde det allikevel, på tross av og på grunn av min sårbarhet, min frykt og mine minner om avvisning fra andre, de som ikke lot meg fly eller som ikke kunne, ville, - se, lytte - fordi de hadde egne historier og Selv som kom i veien.

For når du tar imot meg

da er det mindre farlig å fly og (kanskje) falle.
Så da gjør du det bare.

mandag 20. oktober 2014

(Livet i 4D) Eva + Adams

En venn sa at
jeg kanskje
holdt på
å åpne
hjerta, hjertechakraet

- jeg tror ikke på
chakraer, jeg, men
ellers kan jeg
åpne meg for det.

Jeg vil ikke at
vi
skal være asteroider.
Like barn
leker kanskje
best, men
motsetninger og
likheter tiltrekker
hverandre.
Vi er ikke olje og vann.
Jeg vil at vi skal være
planeter

Jeg er.
Du er.
jeg er en ama(tør)

- som danser i brisen

Vi er 
regn i vippene,
regn i vippene

livet
er det vakreste vi har.


"You must become who you are" ~ Nietzsche,
- the world
"Today it seemed to change" - fritt etter Sartre

Clementine & Kafka



Så er det nok en gang slik da – at jeg har møtt den imploderende sortheten som var bakdøra, der vi heiv ut kjøkkentjenere, og jeg har møtt den hvite vimpelen som var forsiden, som var det hvite lakenet av uskyld, men og liklakenet av total resignasjon. Og til sist – til sist møtte jeg det vårgrønne bankende, blødende og dansende. Og så er det slik at når jeg nå vet at det finnes polyfoniske symfonier i meg, i deg, at det finnes polylyriske stormer, kast, labyrintiske huler og utsikter til både himler, helveter, det rent gjennomsnittlige og det rent motsetningsfylte – så skriver jeg huskelapper til meg selv for å huske, for ikke å glemme at selv om jeg når bunnen selv om jeg kan tro jeg hater deg selv om alt faller inn i det store intet og kanskje du føler det samme for meg

- Om vi går oss virkelig fortapte i Trollskoger og ugjennnomtrengelige fort
- Da skal jeg minne meg selv på – gjennom bruddstykker – gjennom minner – gjennom å vise meg selv hvordan det hele kan henge sammen og også hvordan det hele egentlig er
- Om jeg igjen går meg så vill at jeg bare vil forlate deg -

  • Da ville jeg ha et lite skrin liggende i en bod – et lite og stort sted jeg kan hente frem hvordan det kan være når alt er som verst
- Så jeg skulle huske på

at det kan finnes andre betydninger bak ordene
enn de vi først tror
at det finnes meninger og årsaker
vi ikke alltid kan vite om
at alle har sine

historier

og at den alltids

KAN

reskrives

Og de vakre diktene, de gode diktene, de som løfter meg, de som får meg til å fly, til å vandre, de skulle jeg òg hente frem, de skal få bæres, de skal bære meg, de skal ha en hedersplass et sted,

kanskje i en stue eller et soverom eller i en yndlingsbok –

- de skal jeg òg minne meg selv på – for de skal få gå med meg hver dag. De mørke sidene skal jeg kun beholde for å være i stand til å minne meg selv om

- at det ikke er sikkert det er så håpløst som det til tider kan se ut -
- om livet gir oss kast -
når vi er trøtte, slitne, oppgitte, frustrerte, forbanna eller bare
uendelig triste.

De mørke sidene skal jeg beholde – og jeg skal destillere dem
  • og føye til deres motsetning og re-skriving

Fordi – om ikke denne kjærlighetshistorien er vakker
og om ikke denne
kan gi håp
om ikke dette er verdt å bevare
og utgi
for andre òg, ikke bare oss to

Om tilsynelatende umuligheter

På et herretoalett
på en busstasjon
i en passelig stor, men akk, så tidvis deprimerende
by

skrev jeg navnet ditt, Tiriltunge
og noe klokt

I sorthet
og skam
malte jeg over det
med hvitmaling
en dag jeg var innom.

Men bak fargene,

bak det hvite
og bak det sorte

står det skrevet
på en vegg

og innerst i våre vesen
at


- Jeg elsker deg.

- For utenfor malingen
forbi betongen
asfalten
skrittene og samtalene
bak været, vinden
og sesongene

er det
alltid
vår
i jorda.

<3

søndag 19. oktober 2014

KJÆRLIGHET



Dette

(Er) 
Det viktigste

Så dette må me huse på

Om me

Møtes

Om det blir heldige lukkelege møtar

Slik me vel begge

(Tru(r), ana(r) (og)

Innst inne


veit


Dette må me hu(g) sa (leik)


For me har prøvd


Null-løysa

Me har forsøkt all(t)-løysa (-r seg)


Og det einaste som er heilt og kom(plett) sikkert


Er korleis dei (eksperiment(elle) løysingene
Kjendes


Inni

Og utenpå

Og (uten)for


Derfor

Må me ta vare

På det som skjer

no

Og me må ha med oss

Det (som skjedde) før, me må ta vare på

Førsteutkasta

Andreutkasta


Og tredjeutkastets vei

Det som er igjen av utkasta, det som

Kjem til å kom - me (d)

For om

Dette endar lukkeleg (og det trur me, veit me, håpar me, anar me nok begge)


Må me ha desse tinga trygt

Lagra eit sted

I ei skattkiste

Så me ikkje
skal gløyme

Korleis det heile er

Når me går oss vill

Når me kanskje fallar

For hardt, me må

Binde desse tinga fast

I tida

Og i rommet, fysikken, leggje dei

Et lurt sted


For

Den einaste grunnen til at me no (skulle) kunne (burde)

Forlata kvarandre for all (tid)  evig tid

Er


Om det blir

For å skydda

Våre eigne

Barn. For dette

Må me ( hug ) ( se )

For dette

er det største


Dette
Gir meining   (-a)



Og me

Er begge

Sterkare
Enn me (sjølve) trur
I våre

svakaste
(auge)blink.

fredag 10. oktober 2014

Det betyr ikke at det ikke er kjærlighet

Jeg trodde du tok deg kunstneriske friheter da du skrev eller snakket om det.
Jeg handler bedre nå som jeg vet det jeg vet nå.

Vår gave. Fri, som deg og som meg. Noe gammelt. Mye nytt. Noe sant. Noe ren diktning. Terapi, hugleik og liv, og mine (våre) forsøk på kunst.Den største presangen i livet er livet.

Husk at det alltid er en måne bak skyene dine! <3

Himmelen over Sandnes kan være fin og turnerisk, den òg.



lørdag 27. september 2014

Jesse, no, berre no

Nei, Jesse, me

kan ikkje meir no

Verken
eller andre
bankande jentehjarter er redninga
no

Nei, Jesse,
 me finn

ikkje ljoset der ute
ikkje no

me kan ikkje speida meir,
no,
seier dei
med auge
utan lyd

Og nei, Jesse, me

klarar ikkje redde

fleire vrakrestar
no

- Livet ditt
var ikkje ei
krise
det 
var deg

Og Jesse
No
klarar me ikkje bringa deg
heimatt

meir

og kva skulle vel du

i denne dauden
me kallar jorda
 Kva skulle du vel

Og

Jess, me

saknar deg,
kom heim

Og Jesse,
me
ville alt

Og Jesse, ikkje
slutt

pusten

no

Og

Jesse

Kom heim



(Cred to Janis Ian, - Jesse  (song))

fredag 26. september 2014

-

Jeg gråter og må le litt òg, for
slik er dikta, slik
er livet

for slik er musikken
av tid
  av stillhet
og av fall

(- Slik er 
alles, kjære. For sannheten er jo at
våre barn, og våre barns barn, og deres barn deretter)

- er de største diktene

Og vi
har alle barnets korn
 med oss selv før
fødselssmertenes tikkende klokker

uavhengig av hvor unge
vi har måttet bli
når vi
bråmodnes.

Verdien av venner

Jeg fortalte Matheus
at jeg følte meg så
fri denne kvelden
midt i ølkjøpingen
under en konsert.

Han svarte
"Du har alltid sett fri ut
når jeg har møtt deg"

Det ga meg nye øyne

Atter en gang
gjenfant jeg
meg selv.

Samtykkje

Demonane
hilsar eg som gamle vener
når dei kjem brasande på

Me er godt vande kvarandre
Veit kor kaffien står
Me sjår kvarandre i augo medan eg
slår opp ei seng åt dei

Det er ikkje demonane mine
eg er redd for
her i verda

Det er englane

Når dei kjem
veit eg ikkje
kvar eg skal
gjere av meg
bøyar hovudet i skam

Men når dei stryk
med fjørdunet
over aksla

kan eg ikkje anna
enn å smile.

For nåde
kan bli skjenkt
sjølv til dei av oss
som ikkje trur på verken englar
eller Himmelen,
men som like fullt
er tvungen å hilsa på demonane.

Forsvinningsnummer en vanlig, uvanlig junimorgen

Et tåpelig glis danser
for seg selv
mellom togsetene

For en morgen i det blå
liker jeg meg selv
så godt
at jeg ikke ønsker
jeg var noen andre

Himmelstormende glede og skjønnhet, idag
ønsket verden å eksplodere i fargefullhet!

og med euforien i pusten
vinker jeg
til noen jeg ikke kjenner.

Men konduktøren
ser misbilligende på meg.

Jaja.
Det finnes alltids
buss.
Begin again - Purity Ring

Et travelt øyeblikk mellom A og C

Skuldrene mine gjør uvante bevegelser
en fremmedfølt bergensdag, jeg
ser knuter
i de jeg passerer

og en mann står fastfrosset i trafikken, jeg
klapper ham lett på skulderen, sier
"Det er trygt, det er einveiskjøring, du kan gå nå."


Han responderer ikke. Det
jeg prøvde å gi
var kanskje ikke det han
stille spurte etter

Men jeg håper han fant noe
et sted
som hjalp ham
Jeg håper han
krysset gaten
og ble fri
fra hodets knugende rop

Nuet

En dag snart

skal jeg slutte å være
en dagdrømmer
og en nattdrømmer

En dag snart
skal jeg slutte å vente
på et besøk
som ikke kommer

En dag veldig snart
skal jeg slutte å lete gjennom
sangtekstene i radioen
for å finne de riktige ordene
til noe jeg ikke får sagt

og en dag snart
skal jeg klare å slutte
å være forelsket
i deg

Jeg lover

Og du vet
jeg ikke kommer
til å besøke deg igjen
for hvorfor skulle en såre en
en bryr seg om

Livet
er grått, ikke sorthvitt,
og vi sårer oftest
de vi elsker
Og hva kan jeg si
annet enn at jeg er ufattelig lei meg
for å ha gjort deg vondt.

Og jeg lover jeg
har våknet nå

slik jeg sa jeg skulle

og jeg kan ikke annet

enn å ønske deg
godhet, skjønnhet og
sannhet

i dette eventyret vi kaller
livet,
og jeg håper du
ikke tenker på meg med for mye sinne
og bitterhet

og jeg håper
du blir lykkelig
overalt
Og jeg håper du klarer
å gjøre deg selv trygg igjen.

Nå har jeg våknet

og snart skal jeg begynne

å skrive dikt

om noe annet.

tirsdag 23. september 2014

Retrospeksjon

Ein dag gjekk og
mange dagar gjekk
og mange fleire netter kom

og eg 
var så ung at eg
trudde eg visste ein heil del

No
veit eg betre
mykje meir
og nesten
ingenting

Idéer og andre uholdbarheter

Jeg trodde vi kunne leve
uten grenser
og konvensjoner

At vi kunne være
frihetens drømmerealiteter
skjødesfulle utforskninger av speilet
i oss selv

Men fasetterte og krakelerte
falt vi gjennom glasstaket
fullstendig usikrede
mot virkelighetens gulv.

Der ble vi knust
mot symmetrien
i det usagte

Bare bitene
av et
skrik
lå igjen

Drukningsdød

Jeg ser min far forsvinne
i malstrømmen
av forgangne minner
og tomme glass
i dypet han ikke valgte vekk
lenge før jeg fantes.

Frykten og nytelsen
stengsler innsikten
Vi andre står utenfor
og kikker inn

Men vi har ikke lange nok
armer eller sterke
nok ben
til å klatre over muren
for å rekke ham
et kart og et kompass.

Der vi ser lys ser han
brennende hus

og jeg hiver ut en livline
men det blir
et rep.

Jo mer slottet forfaller
desto høyere
blir murene.

Snart
kan jeg ikke
se ham
i det hele tatt.

mandag 22. september 2014

Høgdar

Til sist
trudde du
at eg er
for deg

Det
var ikkje lenger underleg, berre
uavvendeleg

- Eg
har alltid motsett meg tanken
om dogmar, sjølv fridomens

Eg trur ikkje
på dei
berre på balanse
og kjærleiken.

- Eg hilsar på Justitia, aktorar,
forsvararane og
juryen
med ei klikkande tunge, eg nikkar inne i meg

for

Eg
var den
som berre ville hengje opp
gardinar
av lauspust
så me
kunne
anda igjen.

Eg ga vekk
eit bringebærdrops
utan kjensle av skuld
og fikk
ei nype tilbake
for sanndomen
er
som sanda
i eit timeglas
av vekt.

Avgrunnar

Du trodde allereie
frå byrjinga av
at eg var
mot deg

Det
var ikkje så underleg

- Eg
har alltid motsett meg tanken
om Det Endelege Gode

Eg trur ikkje
på dogmar
ikkje eingong
dei paradisiske.

- Eg ropar til Fanden og hans demonar
med ei uvirksom tunge, eg banner inne i meg

for

Eg
var den
som berre ville hengje opp
gardinar
av lauspust
foran frykta di
så du
anda igjen.

Ikkje ein gong
eit kirsebær
klarar eg gje vekk
utan kjensla av skuld
som ikkje skulle vere
mi
å bære.

Når skuggen rår



Breaking The Law - Emeli Sande (Last.fm-version)




CENTAFON

En dag hadde også
profetene
rosenrøde drømmer

- Og vi savner dere, profeter, vi
savner fremtidsviten
- for nå tror de fleste av oss
at det meste
tar slutt, vi vet mer enn noensinne nå
at vi ikke 
teller for stort, vi vet hvor kort
et menneskeliv er, det
er mindre
enn støvkorn i
Tidens Befriende Perspektiv,
sier de. Det er
svært trøstende, det er
svært deprimerende.

Vi fortsetter å være
vaakum,
væsker
vibrasjoner
og rester
av for lengst døde, eksploderende stjerner.

Ikke stort mer

Ikke stort mindre

Men
i mine øyne er du
fremdeles

usigelig vakker
og
akkurat
slik du skal være

Venleik

Knuselege hjarter og milde sjelar

Ver så snill
- Ikkje straff meg
for feilgrep
eg ikkje kan gå tilbake
og gjere om inkje

for eg legg meg flat
og beklagar alle overtramp
men meir enn det
kan ikkje gjerast.

Me er berre knuselege hjartar
og milde sjelar.

.

OG DU KAN KALLE MEG

SVAK, FORBLINDA OG DUM

Men jeg lever heller
for øyeblikkene
enn for evigheten.

Fingertuppar

Du trudde eg tykkja du var feit
då eg kommenterte at du hadde
lagt på deg.

Det var berre min klønate måte å
seie "Eg ser deg," - på, "eg
erkjennar deg, du
såg annleis ut for eitt år sida, no
er du litt endra, - korleis har du det, når eg ser
deg tenkjar eg med ett på kroppen din, fordi han
er din, fordi eg i eit overraskande glimt innser at eg ville hatt han
inntil min, fordi eg jo lurar, fordi eg
no atter hugsar at eg
elskar stemmen din og så berre seier noko (kva som helst) så du må seie noko att.

Du er ikkje feit.

- Men om du hadde vore det
hadde det ikkje gjort noko.
Det er ikkje noko gale
i å vere dét.

søndag 24. august 2014

Synar

Eg lærar å leve
med meg sjølve

Det er ikkje så ille
- no lenger

Eg hadde ein tidvis
vidunderleg kjensle av nærleik

Innslegen av tvilen

kom lukka
på vitjing

Ho var berre ein draum
- då.

Det
gjer ikkje noko

Eg kjende ho
likevel

tirsdag 29. april 2014

Vitnestevning

T. Magdalena Tirn
D. Rømmehagens vei nr. 12
5500 Augesund


Miss T. Magdalena Tirn,

    - Vi beklager å måtte meddele at Deres rett til å "dikte", - slik De omtaler Deres skriblerier, - herved inndras.

    - Det har kommet oss for øre at De lever i en drømmeverden. Vi ser oss dermed nødt til å ta drastiske forholdsregler inntil De kan fremføre arbeider som dreier seg om annet enn hjerte, smerte, glede, lede, osv. osv. (- vi befatter oss ikke her med Deres spesifikke overtramp, da vi anser det for gitt at De er innforstått med objektene for vår henvendelse og Deres befatning med dem).

    Da vi ikke ser muligheten for at en kvalitativ forbedring av Deres "diktning" skulle kunne skje i den forutsigbare fremtid ber vi Dem vennligst om å ikke kontakte oss for en mulig revurdering av inndragelsen;
vi vil eventuelt kontakte Dem.

    - Vi ønsker Dem selvsagt lykke til videre i Deres søk etter annet, mer nyttig, forgodtbefinnende, og takker for Deres samarbeid og forståelse i denne saken.

 

Mvh.
 

Poesipolitiet.

søndag 27. april 2014

Mislukka reisar gjennom tid forutan rom




Aldri meir 
skal eg utsetje 
eit dikt
 når det tittar fram 
frå oska 

For då 
forsvinn det. 

Aldri meir 

Ikkje ein gong 
 om det er 
ei handling.






onsdag 5. mars 2014

Du Smaker Alltid Som Hadsel

Han lister seg
atter en gang inn
gjennom soveromsdøren
i demringstimen.
Som en hvit måne
over fuktig dugg.

Jeg smiler,
prøver etter beste evne å motta ham,
sende ham inn.
Morgenelskeren.


Men vi vet begge meget vel
jeg klamrer meg fast
til søvnen
som en sensommerdoven
solvarmehumle

hvilende øyenstikkerske.

Neste gang han kommer
vil jeg hive ham
hodestups på sengen
og klærne hans vil kastes i veggen!

- Prøver jeg å få fram.
Men det blir bare
et velkommende palmesus

Når dagen kommer
setter jeg svarene
sammen igjen

Rydder frem
undertøyet.
Hyperrealiteten.

Nærer ansiktet


Og lar soundtracket av vårt liv
fortsette, mens jeg
minner meg selv om (igjen, igjen);
"Det er ikke en drøm."


"Middelmådighetens Høyborg"

Hver gang noen spør:
"Hit?! Til DENNE byen? Hvorfor?!"

- Får jeg lyst til
å slå dem i hodet med ordene deres og si,
"Vel, hvorfor bor du her,
om du misliker her så sterkt?"

- Noen ganger gjør jeg det óg.

Da får jeg oftest bare
mumling
og et litt stygt blikk tilbake.

Dét er ikke så givende.

Men det er vel
strengt tatt
ikke vits i
å være
komiker
om jeg ikke engang
kan underholde
meg selv?


" Even when I loose I'm winning"



Du Smaker Alltid Som Blåsyre


Han sniker seg
atter en gang inn
 gjennom soveromsvinduet
 nattestid.
Som en sort sol
over tørt regn.

Jeg sukker, 
prøver etter beste evne å avvise ham, 
sende ham vekk.
Lysflørteren.


Men vi vet begge meget vel
 jeg klamrer meg fast
som en gjennomskuelig
gatelampedanser

vingeløs øyenstikkerske.

Neste gang han kommer
vil jeg hive ham
hodestups ut av vinduet
og tingene hans vil havne i søppelkassa!

- Prøver jeg å få fram.
Men det blir bare
et stønn.

Når morgenen kommer
setter jeg gåten
sammen igjen

Rydder vekk
undertøyet.
Hyperrealiteten.
 
Porselerer ansiktet


Og venter på at soundtracket av mitt liv
skal begynne, mens jeg
minner meg selv om (igjen, igjen);
"Det var bare en drøm."

Søvnindusert psykose

Bilde hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=0JsKlm4Fbac - Sia, The Weeknd, Diplo - "Elastic Heart" fra The Hunger Games.
- Om frihet, om vennlighet, klokhet, grenser, og om kjærlighet. Jeg håper du finner ro. <3

Transcendans

Jeg er ferdig med å springe etter noen som helst nå, livet som hund var greit, men slitsomt, og strengt tatt foretrekker jeg å være en katt. For skal en gjøre noe som helst som minner om substans kan en ikke være en megafon for alle andre, det er ingen som maler på veggene i denne byen uansett, så kanskje jeg skal plukke frem alle historiene jeg har laget, (de jeg riktignok har glemt, men får gjenfortalt av vennene mine når vi memorerer og mimrer livet (selv de delene jeg har blacket ut)), for de er som oftest de beste. Fortellerkrydderet består vanligvis av oppfunnede farger i psykedeliske, - men koselige, - toner, jeg vurderer å begynne å spille et nytt instrument (kanskje sag? Panfløyte?). det som ihvertfall er helt sikkert er at jeg valgte friheten for lenge siden, og da kan ikke lykken få like stor plass som før, selv om ekstasen gjerne kommer på besøk ved disse to sin skjønne romantisk-komedie-aktige gjenforening. Jeg drikker vann fra springen på toget selv om det ikke er meningen at en skal gjøre det - til nå har det gått helt fint, - og jeg svarer ikke telefonen før jeg har sjekket opp nummeret. Jeg finnes ikke spesiell, tvert imot er jeg veldig, veldig vanlig, men ærlig talt - selv en nattsvermer med lyseblått hår må da ha lov til å drømme. Du synes kanskje ikke denne utlegningen har noen særlig mening eller funksjon, kanskje heller en anti-mening, mange vil nok si seg enige med deg, men mening er i konstant skapelse og gjenforming, og jeg er foreløpig middels fornøyd med prosjektet Magdalena, det er ikke så verst, bare det.

Jeg er ikke desperat etter kjærlighet, jeg får bare aldri nok sigaretter og vin til å sette igang med mer fornuftig gjøren enn å skrive halvladne dikt og kvasigøyale snutter som jeg ler av selv, selv om de fleste nok synes de er mest klisne og slettes ikke morsomme.
Jeg har reist ut i verden med lite annet enn meg selv, et sjal og en tier i lomma (En kan klare seg gjennom det meste med et godt sjal og en tikrone. Evne til å le (helst av seg selv) er i tillegg en absolutt fordel.)
Jeg kan velge å ha halliser etter eget ønske, det er meget enkelt med litt trening, men óg noe skremmende - hvem vet om jeg en dag forsvinner sammen med synene jeg tidvis forviser, om jeg ikke allerede har gjort det, da. Hovedforelskelsen er grammatikk, men jeg har enda ikke lært grammatikken som dikterer menneskene og hodebryet som heter menneskelige relasjoner, kanskje verden kan reddes om vi klemmer hverandre oftere og slutter å være knutete.
Jeg har óg en intens forkjærlighet for småshabby barer og løsfuglene som frekventerer dem, menneskene jeg treffer der er vanligvis de varmeste, mest vare og rørende jeg har møtt, selv om de gjerne har glemt meg neste gang jeg stikker innom. Dette kan være noe av grunnen til at jeg vanligvis faller for halvskitne fuglemenn uten vinger og med hjertet på ryggen, de berører en streng av noe kjent, for jeg har aldri hatt tilhold i klubben for de kule, tvert om er alt gjenskinn av kontroll bare min "lat som til du klarer det"-holdning, og lite mer. Dette gjennomskuer jo de fleste, selvsagt, men jeg føler uansett for å legge sjela i det. Noen utvalgte få liker meg allikevel.

Orkandansere og kamikazepiloter, det hjelper ikke stort om noen sier at de savner deg når du selv kjenner på varmt stål av lengten i blodårene hver gang du tenker på dem (det vil si alltid, hver dag, hele tiden), en får litt perspektiv i tingene. Og noe av det fineste jeg vet er å stå fremst på en ferje og kjenne vinden rykke i kinnene og stjele pusten, slå den rett ut, merke sjøsprøyten leke med håret og vite at frihet - det er nå, det, det er dette.

Om jeg er alene eller ei vet jeg at jeg har hørt noe av den vakreste musikken som fins i hele den brede verden, så om jeg dør nå er det greit, jeg har vært her, jeg har pustet, jeg har svidd.
Jeg kan. Alt.