Solsikker for hvert møte

"Du er så gretten, sta, selskapssjuk og kjeftete"

Men bare en gang iblant

- Som når du ikke har fått kaffe, ro og
en sigarett eller tre

redd og såret
når du tenker deg angrepet

- Heller døy ståande enn
leva knelande
mi møy

- Jeg beklager at jeg ikke
ikke var
det du ønsket
å elske.

Åh. Men det er ikke
noe
å beklage - du var alt.

Vinterbrisen

Løs opp rynken 

la den

gli ut mellom linjene

glattes i

nærværets presse

slik steinen

vaskes myk i dønningene

Kjenn håndleddet mitt

strykes mot ditt

og pusten

av sommerbrisen

bak ørene

den som følger deg

i minnet

selv mens

vinterstormen

river av ullkledde tær

når du

henter varme.

Centafoni

Vi ønsket oss bare
en bit av himmelen
litt guddommelighet

I stedet ga vi hverandre
Helvete

Kanskje de hadde rett
da de sa
en ikke skal ønske seg for mye

men jeg tror ikke det

Var det ikke slik

at en måtte gjennom skjørsilden

for å komme til

Paradis?

Valentin

Du
dokumenterer din eksistens i bilder, stadig flere, som om det var mulig å fange et menneskes sjel i et bilde, det er bare enkelte innfødte som tror det, enkelte aboriginere, enkelte gamle indianere, det går selvsagt ikke an, et bilde sier bare tusen ord og knapt nok det, et bilde sier aldri hele sannheten og kan det heller ikke, det er mediets form som gjør det, medier kan ikke vise mer enn glimt av universet (og bare i ekko), bare i gjenfortelling av et fastfrosset øyeblikk uten hensyn til historien bak, uten hensyn til at tiden konstant omskaper seg selv og at et øyeblikk aldri kan holdes fast, det er dets omskiftelige natur og også det vakreste ved det. Men i mine (u)skjulte betraktninger av deg fant jeg et som minnet om deg, det var et bilde på en vev av verdener, du sto ved en båt, lyset var dunkelt, du hadde på deg regnklær eller en grønn anorakk, det må ha vært fukt eller regn i luften, på fisketur eller fuglekikking, omgivelsene var ikke det viktige
– lyset falt mykt over ansiktet ditt og lyset kom innenfra samtidig, en kunne lese det i de myke linjene rundt øynene og munnen, i smilehullet, du sto halvvendt i profil og kikket ut på noe, kanskje horisonten, kanskje inn i deg selv, kanskje inn i tiden eller ut i øyeblikket, slik du så ofte gjør, jeg så en del av det vakre jeg vet bor på innsiden og utsiden, jeg lagret det bildet på harddisken og netthinnen, det var en gjenklang fra den gangen vi var på fest og jeg ville synge (for deg), men var så nervøs – du gjorde at det ikke gjorde noe, du tok i mot meg med et åpent sinne, med åpne armer, du sa du ville høre uansett og at det ikke gjør noe om det ikke blir riktig eller om jeg synger falskt, du var så åpen, sterk i blikket og mild, alt på samme tid, jeg fikk mot, jeg hoppet ut og gjorde det allikevel, på tross av og på grunn av min sårbarhet, min frykt og mine minner om avvisning fra andre, de som ikke lot meg fly eller som ikke kunne, ville, - se, lytte - fordi de hadde egne historier og Selv som kom i veien.

For når du tar imot meg

da er det mindre farlig å fly og (kanskje) falle.
Så da gjør du det bare.

(Livet i 4D) Eva + Adams

En venn sa at
jeg kanskje
holdt på
å åpne
hjerta, hjertechakraet

- jeg tror ikke på
chakraer, jeg, men
ellers kan jeg
åpne meg for det.

Jeg vil ikke at
vi
skal være asteroider.
Like barn
leker kanskje
best, men
motsetninger og
likheter tiltrekker
hverandre.
Vi er ikke olje og vann.
Jeg vil at vi skal være
planeter

Jeg er.

Du er.

jeg er en ama(tør)

- som danser i brisen

Vi er 

regn i vippene,

regn i vippene

livet
er det vakreste vi har.

"You must become who you are" ~ Nietzsche,

- the world

"Today it seemed to change" - fritt etter Sartre

Clementine & Kafka

Så er det nok en gang slik da – at jeg har møtt den imploderende sortheten som var bakdøra, der vi heiv ut kjøkkentjenere, og jeg har møtt den hvite vimpelen som var forsiden, som var det hvite lakenet av uskyld, men og liklakenet av total resignasjon. Og til sist – til sist møtte jeg det vårgrønne bankende, blødende og dansende. Og så er det slik at når jeg nå vet at det finnes polyfoniske symfonier i meg, i deg, at det finnes polylyriske stormer, kast, labyrintiske huler og utsikter til både himler, helveter, det rent gjennomsnittlige og det rent motsetningsfylte – så skriver jeg huskelapper til meg selv for å huske, for ikke å glemme at selv om jeg når bunnen selv om jeg kan tro jeg hater deg selv om alt faller inn i det store intet og kanskje du føler det samme for meg

- Om vi går oss virkelig fortapte i Trollskoger og ugjennnomtrengelige fort

- Da skal jeg minne meg selv på – gjennom bruddstykker – gjennom minner – gjennom å vise meg selv hvordan det hele kan henge sammen og også hvordan det hele egentlig er

- Om jeg igjen går meg så vill at jeg bare vil forlate deg -

• Da ville jeg ha et lite skrin liggende i en bod – et lite og stort sted jeg kan hente frem hvordan det kan være når alt er som verst

- Så jeg skulle huske på

at det kan finnes andre betydninger bak ordene

enn de vi først tror

at det finnes meninger og årsaker

vi ikke alltid kan vite om

at alle har sine

historier

og at den alltids

KAN

reskrives

Og de vakre diktene, de gode diktene, de som løfter meg, de som får meg til å fly, til å vandre, de skulle jeg òg hente frem, de skal få bæres, de skal bære meg, de skal ha en hedersplass et sted,

kanskje i en stue eller et soverom eller i en yndlingsbok –

- de skal jeg òg minne meg selv på – for de skal få gå med meg hver dag. De mørke sidene skal jeg kun beholde for å være i stand til å minne meg selv om

- at det ikke er sikkert det er så håpløst som det til tider kan se ut -

- om livet gir oss kast -

når vi er trøtte, slitne, oppgitte, frustrerte, forbanna eller bare

uendelig triste.

De mørke sidene skal jeg beholde – og jeg skal destillere dem

• og føye til deres motsetning og re-skriving

Fordi – om ikke denne kjærlighetshistorien er vakker

og om ikke denne

kan gi håp

om ikke dette er verdt å bevare

og utgi

for andre òg, ikke bare oss to

Om tilsynelatende umuligheter

På et herretoalett
på en busstasjon
i en passelig stor, men akk, så tidvis deprimerende
by

skrev jeg navnet ditt, Tiriltunge
og noe klokt

I sorthet
og skam
malte jeg over det
med hvitmaling
en dag jeg var innom.

Men bak fargene,

bak det hvite
og bak det sorte

står det skrevet
på en vegg

og innerst i våre vesen
at


- Jeg elsker deg.

- For utenfor malingen
forbi betongen
asfalten
skrittene og samtalene
bak været, vinden
og sesongene

er det
alltid
vår
i jorda.

<3

KJÆRLIGHET

Dette

(Er) 

Det viktigste

Så dette må me huse på

Om me

Møtes

Om det blir heldige lukkelege møtar

Slik me vel begge

(Tru(r), ana(r) (og)

Innst inne

veit

Dette må me hu(g) sa (leik)

For me har prøvd

Null-løysa

Me har forsøkt all(t)-løysa (-r seg)

Og det einaste som er heilt og kom(plett) sikkert

Er korleis dei (eksperiment(elle) løysingene

Kjendes

Inni

Og utenpå

Og (uten)for

Derfor

Må me ta vare

På det som skjer

no

Og me må ha med oss

Det (som skjedde) før, me må ta vare på

Førsteutkasta

Andreutkasta

Og tredjeutkastets vei

Det som er igjen av utkasta, det som

Kjem til å kom - me (d)

For om

Dette endar lukkeleg (og det trur me, veit me, håpar me, anar me nok begge)

Må me ha desse tinga trygt

Lagra eit sted

I ei skattkiste

Så me ikkje

skal gløyme

Korleis det heile er

Når me går oss vill

Når me kanskje fallar

For hardt, me må

Binde desse tinga fast

I tida

Og i rommet, fysikken, leggje dei

Et lurt sted

For

Den einaste grunnen til at me no (skulle) kunne (burde)

Forlata kvarandre for all (tid)  evig tid

Er

Om det blir

For å skydda

Våre eigne

Barn. For dette

Må me ( hug ) ( se )

For dette

er det største

Dette

Gir meining   (-a)

Og me

Er begge

Sterkare

Enn me (sjølve) trur

I våre

svakaste

(auge)blink.

Det betyr ikke at det ikke er kjærlighet

Jeg trodde du tok deg kunstneriske friheter da du skrev eller snakket om det.
Jeg handler bedre nå som jeg vet det jeg vet nå.

Vår gave. Fri, som deg og som meg. Noe gammelt. Mye nytt. Noe sant. Noe ren diktning. Terapi, hugleik og liv, og mine (våre) forsøk på kunst.Den største presangen i livet er livet.

Husk at det alltid er en måne bak skyene dine! <3

Himmelen over Sandnes kan være fin og turnerisk, den òg.