Jesse, no, berre no

Nei, Jesse, me

kan ikkje meir no

Verken
eller andre
bankande jentehjarter er redninga
no

Nei, Jesse,
 me finn

ikkje ljoset der ute
ikkje no

me kan ikkje speida meir,
no,
seier dei
med auge
utan lyd

Og nei, Jesse, me

klarar ikkje redde

fleire vrakrestar
no

- Livet ditt
var ikkje ei
krise

det 

var deg

Og Jesse
No
klarar me ikkje bringa deg
heimatt

meir

og kva skulle vel du

i denne dauden
me kallar jorda
 Kva skulle du vel

Og

Jess, me

saknar deg,
kom heim

Og Jesse,
me
ville alt

Og Jesse, ikkje
slutt

pusten

no

Og

Jesse

Kom heim

(Cred to Janis Ian, - Jesse  (song))

-

Jeg gråter og må le litt òg, for
slik er dikta, slik
er livet

for slik er musikken
av tid
  av stillhet
og av fall

(- Slik er 
alles, kjære. For sannheten er jo at
våre barn, og våre barns barn, og deres barn deretter)

- er de største diktene

Og vi
har alle barnets korn
 med oss selv før
fødselssmertenes tikkende klokker

uavhengig av hvor unge
vi har måttet bli
når vi
bråmodnes.

Verdien av venner

Jeg fortalte Matheus
at jeg følte meg så
fri denne kvelden
midt i ølkjøpingen
under en konsert.

Han svarte
"Du har alltid sett fri ut
når jeg har møtt deg"

Det ga meg nye øyne

Atter en gang
gjenfant jeg
meg selv.

Samtykkje

Demonane
hilsar eg som gamle vener
når dei kjem brasande på

Me er godt vande kvarandre
Veit kor kaffien står
Me sjår kvarandre i augo medan eg
slår opp ei seng åt dei

Det er ikkje demonane mine
eg er redd for
her i verda

Det er englane

Når dei kjem
veit eg ikkje
kvar eg skal
gjere av meg
bøyar hovudet i skam

Men når dei stryk
med fjørdunet
over aksla

kan eg ikkje anna
enn å smile.

For nåde
kan bli skjenkt
sjølv til dei av oss
som ikkje trur på verken englar
eller Himmelen,
men som like fullt
er tvungen å hilsa på demonane.

Forsvinningsnummer en vanlig, uvanlig junimorgen

Et tåpelig glis danser
for seg selv
mellom togsetene

For en morgen i det blå
liker jeg meg selv
så godt
at jeg ikke ønsker
jeg var noen andre

Himmelstormende glede og skjønnhet, idag
ønsket verden å eksplodere i fargefullhet!

og med euforien i pusten
vinker jeg
til noen jeg ikke kjenner.

Men konduktøren
ser misbilligende på meg.

Jaja.
Det finnes alltids
buss.

Begin again - Purity Ring

Et travelt øyeblikk mellom A og C

Skuldrene mine gjør uvante bevegelser
en fremmedfølt bergensdag, jeg
ser knuter
i de jeg passerer

og en mann står fastfrosset i trafikken, jeg
klapper ham lett på skulderen, sier
"Det er trygt, det er einveiskjøring, du kan gå nå."


Han responderer ikke. Det
jeg prøvde å gi
var kanskje ikke det han
stille spurte etter

Men jeg håper han fant noe
et sted
som hjalp ham
Jeg håper han
krysset gaten
og ble fri
fra hodets knugende rop

Nuet

En dag snart

skal jeg slutte å være
en dagdrømmer
og en nattdrømmer

En dag snart
skal jeg slutte å vente
på et besøk
som ikke kommer

En dag veldig snart
skal jeg slutte å lete gjennom
sangtekstene i radioen
for å finne de riktige ordene
til noe jeg ikke får sagt

og en dag snart
skal jeg klare å slutte
å være forelsket
i deg

Jeg lover

Og du vet
jeg ikke kommer
til å besøke deg igjen
for hvorfor skulle en såre en
en bryr seg om

Livet
er grått, ikke sorthvitt,
og vi sårer oftest
de vi elsker
Og hva kan jeg si
annet enn at jeg er ufattelig lei meg
for å ha gjort deg vondt.

Og jeg lover jeg
har våknet nå

slik jeg sa jeg skulle

og jeg kan ikke annet

enn å ønske deg
godhet, skjønnhet og
sannhet

i dette eventyret vi kaller
livet,
og jeg håper du
ikke tenker på meg med for mye sinne
og bitterhet

og jeg håper
du blir lykkelig
overalt
Og jeg håper du klarer
å gjøre deg selv trygg igjen.

Nå har jeg våknet

og snart skal jeg begynne

å skrive dikt

om noe annet.

Retrospeksjon

Ein dag gjekk og

mange dagar gjekk

og mange fleire netter kom

og eg 

var så ung at eg

trudde eg visste ein heil del

No

veit eg betre
mykje meir

og nesten

ingenting

Idéer og andre uholdbarheter

Jeg trodde vi kunne leve
uten grenser
og konvensjoner

At vi kunne være
frihetens drømmerealiteter
skjødesfulle utforskninger av speilet
i oss selv

Men fasetterte og krakelerte
falt vi gjennom glasstaket
fullstendig usikrede
mot virkelighetens gulv.

Der ble vi knust
mot symmetrien
i det usagte

Bare bitene
av et
skrik
lå igjen

Drukningsdød

Jeg ser min far forsvinne
i malstrømmen
av forgangne minner
og tomme glass
i dypet han ikke valgte vekk
lenge før jeg fantes.

Frykten og nytelsen
stengsler innsikten
Vi andre står utenfor
og kikker inn

Men vi har ikke lange nok
armer eller sterke
nok ben
til å klatre over muren
for å rekke ham
et kart og et kompass.

Der vi ser lys ser han
brennende hus

og jeg hiver ut en livline
men det blir
et rep.

Jo mer slottet forfaller
desto høyere
blir murene.

Snart
kan jeg ikke
se ham
i det hele tatt.

Høgdar

Til sist
trudde du
at eg er
for deg

Det
var ikkje lenger underleg, berre
uavvendeleg

- Eg
har alltid motsett meg tanken
om dogmar, sjølv fridomens

Eg trur ikkje
på dei
berre på balanse
og kjærleiken.

- Eg hilsar på Justitia, aktorar,
forsvararane og
juryen
med ei klikkande tunge, eg nikkar inne i meg

for

Eg
var den
som berre ville hengje opp
gardinar
av lauspust
så me
kunne
anda igjen.

Eg ga vekk
eit bringebærdrops
utan kjensle av skuld
og fikk
ei nype tilbake
for sanndomen
er
som sanda
i eit timeglas
av vekt.

Avgrunnar

Du trodde allereie
frå byrjinga av
at eg var
mot deg

Det
var ikkje så underleg

- Eg
har alltid motsett meg tanken
om Det Endelege Gode

Eg trur ikkje
på dogmar
ikkje eingong
dei paradisiske.

- Eg ropar til Fanden og hans demonar
med ei uvirksom tunge, eg banner inne i meg

for

Eg
var den
som berre ville hengje opp
gardinar
av lauspust
foran frykta di
så du
anda igjen.

Ikkje ein gong
eit kirsebær
klarar eg gje vekk
utan kjensla av skuld
som ikkje skulle vere
mi
å bære.

Når skuggen rår

Breaking The Law - Emeli Sande (Last.fm-version)

CENTAFON

En dag hadde også
profetene
rosenrøde drømmer

- Og vi savner dere, profeter, vi
savner fremtidsviten
- for nå tror de fleste av oss
at det meste
tar slutt, vi vet mer enn noensinne nå
at vi ikke 
teller for stort, vi vet hvor kort
et menneskeliv er, det
er mindre
enn støvkorn i
Tidens Befriende Perspektiv,
sier de. Det er
svært trøstende, det er
svært deprimerende.

Vi fortsetter å være
vaakum,
væsker
vibrasjoner
og rester
av for lengst døde, eksploderende stjerner.

Ikke stort mer

Ikke stort mindre

Men
i mine øyne er du
fremdeles

usigelig vakker
og
akkurat
slik du skal være

Venleik

Knuselege hjarter og milde sjelar

Ver så snill
- Ikkje straff meg
for feilgrep
eg ikkje kan gå tilbake
og gjere om inkje

for eg legg meg flat
og beklagar alle overtramp
men meir enn det
kan ikkje gjerast.

Me er berre knuselege hjartar
og milde sjelar.

.

OG DU KAN KALLE MEG

SVAK, FORBLINDA OG DUM

Men jeg lever heller
for øyeblikkene
enn for evigheten.

Fingertuppar

Du trudde eg tykkja du var feit
då eg kommenterte at du hadde
lagt på deg.

Det var berre min klønate måte å
seie "Eg ser deg," - på, "eg
erkjennar deg, du
såg annleis ut for eitt år sida, no
er du litt endra, - korleis har du det, når eg ser
deg tenkjar eg med ett på kroppen din, fordi han
er din, fordi eg i eit overraskande glimt innser at eg ville hatt han
inntil min, fordi eg jo lurar, fordi eg
no atter hugsar at eg
elskar stemmen din og så berre seier noko (kva som helst) så du må seie noko att.

Du er ikkje feit.

- Men om du hadde vore det
hadde det ikkje gjort noko.
Det er ikkje noko gale
i å vere dét.