Aeternis

She leapt off the branch and built her wings on the way down

The perks of being a wallflower

Evigheten pluss 1

Hadde bare alle diktene dine vært om deg, og meg, og deg og meg, da ville jeg elsket deg til evigheten pluss 1.

Poetica Mulier, dra til helvete.

Poesien flyter rundt oss, kveler oss med sine langsomme, milde åretak. Slører øynene. Hvisker om bedre tider og livgivende søvn. Hun er en lunefull elskerinne, denne Poetica Mulier. Legger lange, senete fingre rundt skuldrene mine og forsøker forsiktig å riste meg tilbake i live. Jeg takker selvsagt høflig nei, vel vitende om at det bare er et triks for å få en del av sjelen min igjen. Jeg legger meg ned, åpner meg for verden, roper, "Se! Her er jeg!" og håper du vil lukke meg igjen, omfavne meg og gi meg en bitteliten flik verdensfred eller bare litt god sex. Jeg venter, og jeg lengter, og jeg venter igjen, jeg kan ikke annet, og jeg håper du kommer denne gangen, selv om jeg ikke tror det. Jeg er raspet opp fra innsiden, dissekert og undersøkt og funnet for lett, for vanskelig. To poetiske livskunstnere som finner hverandre. Det viser seg at diktene er vår velsignede forbannelse, alt har betydning, alt har symbolsk mening, blir et bilde på verden, hverandre, kjærligheten. Vi kan ikke holde det ut, vi vaier i stormen og orker ikke ta sjansen på å ha en slik makt, å være så klar over at ord gir arr. Kanskje du óg venter. Kanskje du sluttet å vente, for lenge, lenge siden.

Vener

Åpna Ann Helens pc ein dag, og kom over dette:

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Bra damer. Eg blir lukkeleg <3 Måtte eg ein dag visa meg dei verdig.

Husk å holde deg varm! Forskning viser at om en ikke fryser, økes sjansen for orgasme betraktelig. Så husk sokkene! ;p Og dette: http://www.youtube.com/watch?v=xf66Lmrqk00&feature=BFa&list=PL221B13914A7EF3A2 er den mest sexy låten jeg vet om.

La navnet mitt forbli det dagligdagse ordet det alltid var. La det bli uttalt uanstrengt, uten at en skygge hviler over det. - H. S. Holland

- Her, ta jakken min. (Jeg elsker deg)

- Det går bra. (Jeg vil bare gå)

- Hvordan har du hatt det? (Tenker du noen gang på meg?)

- Helt greit. (Nei. Hele tiden.)

- Jeg hørte om din mor. (Kan vi prøve igjen?)

- Mhm... (Hvorfor ringte du aldri?)

- Jeg beklager. (Jeg kan forandre meg)

- Takk. (Jeg tror deg ikke)

- Hvordan går det med jobben? (Jeg elsker deg)

- Du vet. Slitsomt. (Jeg elsker deg for høyt)

- Men, vi snakkes da. Hils. (Kom med meg)

- Ja. vi gjør det. (Aldri igjen. Alltid igjen.)

- Farvel.

- Farvel.

Drømmene våre flyr over hodene våre. Kolliderer med hjerteskjærende knas. Knekker vingene og tvinger oss opp på kne. Vi elsker å la verden hvile på våre skuldre, som om vi virkelig var viktige og ansvarlige. Det finnes ingen store sammenhenger. Det finnes bare meg og deg. Og du? Du forlot åstedet for lenge siden.

Hjerte, smerte, etc, etc

Fortell meg hvem du elsker og jeg vil si deg hvem du er.

De tre ordene

Jeg har aldri sagt "jeg elsker deg" til noen. Men det finnes en jeg elsker. Det finnes en jeg tenker på når jeg ikke vil. En som dukker opp når jeg sover. Det finnes en jeg elsker.

Kanskje det er deg.

Lorem ipsum

Det svir så hardt at jeg ikke klarer gråte, spise, bare røyke uendelige sigaretter og forbanne meg i hjertet, du har elsket dem alle, du kaller meg det samme som dem og det er en løgn, for jeg er min egen og du ser bare henne, dem, og kunne jeg drept deg med kaldt blod hadde jeg gjort det, men jeg brenner ihjel og har ingen steder å gjøre av meg annet enn her, og jeg prøver å male, prøver å skrive, skrike, vil ikke la deg se meg falle sammen, men jeg elsker deg, og kan ikke annet og har alltid gjort det og det teller ikke for du har sagt det før jeg har aldri det. Og kunne jeg noe annet ville jeg valgt det, nei, jeg lyger, jeg ville valgt deg en million ganger til, men noen burde skrive en bok, for dette er forbannelser fra Fanden og du kveler meg her jeg ligger, og kunne du bare sett bak øynene mine kunne vi gjort alt og livet hadde vært uimotståelig og trøttende og absolutt fantastisk, men siden jeg er selvstendig (klarte meg selv fra jeg var fire måneder av) kommer jeg ikke til å la deg drukne meg, jeg tar revolveren og planter ni glødende kull i tinningen, for heller dø stående enn leve knelende, og jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg.

Heltene

Hun som ler akkurat litt for høyt og litt for lenge. Han som spiser den siste sjokoladebiten. De som ikke klarer å la være å danse på gaten, selv om de vet de ser tåpelige ut. De som putter blomster i håret og fremdeles tror på verdensfred. De som ikke tror på fred i det hele tatt, og fremdeles fortsetter. De avhengige. De som må gripe livet og holde det hardt inntil seg, som holder det så hardt at det må ruses vekk for at de ikke skal miste grepet. De som fortsetter å vandre når horisonten ikke er annet enn grå skyer og mer regn.

Den gamle uteliggeren, for krokrygget til å se noe annet enn føtter, men som fremdeles setter seg ned for å mate fuglene. Han som skriver dikt i sene nattetimer. Hun som er deprimert, men fremdeles gir deg en oppmuntring. Han som elsker og ikke får til å vise det. De som brant, og de som faller.

De er mine helter. De som det alltid er litt for mye eller litt for lite av. De som ikke helt finner seg til rette. De som har gitt opp å forsøke. De som ennå prøver. De som ikke forstår, og de som forstår så altfor godt. Min helt er deg.

-------------------------------------------------------------------------------------

You are the art of the impossible.

-------------------------------------------------------------------------------------

Når en må holde hender alene.

Når en må holde hender alene. Da er ikke verden så liten allikevel. Når hånden som stryker deg over håret om kvelden er din egen.

De dagene skinner ikke solen. De dagene er kaffen kald.

De dagene sitter pusten fast i ryggen.

De dagene skjer det aldri noe spesielt. De dagene tenker jeg ikke på noe fint.

De dagene ble laget mens vi snakket forbi hverandre.

De dagene savner jeg deg allikevel ned i tærne.

Dagene fløy forbi og gikk akk, så sakte.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

AUGUST OG SEPTEMBER DANSET MELLOMROMMENES FLAMENCO Vi drømmer og vi drømmer og vi har intet å si. Mens kloden fortæres venter vi på bedre vær. Vi er alle sultne, for tingene rumler i magen, og stikker hull på myke håp og brukte minner. Solen står enda opp, og vi gir ikke opp søket.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- 07.08 - 2012 Det svetter sigarettaske ned trappene fra den gamle leiligheten. "Sjøsprøyt og visvaseri" er dagens motto. Vil du ikke ha påfyll legger jeg deg på is. Fantes bare gode, gamle forbannelser, og et ondt øye her og der. Da skulle vi ledd og danset på bålet. Frykten ville sivet bak krinklene, og verden ville hatt litt mer mening, litt færre ørkensamtaler. "Om bare," tenker jeg, og smiler høflig. -----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

TIDSTYV Tiden har gått, og returnert, litt mer slitt på overflaten. Graviteten ler, mens vi tror vi kan bære verden. Og skjebnen smiler, dog ofte noe ironisk. -------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- KLOKHETENS SPRØYT -Kanskje vi bare blir syke for å klare å slappe av. Kanskje jeg ikke egentlig husker nakken din bøyes. De skråler i gatene selv om klokken er fem. Eldre menns råd burde være enkle å følge. Men de er menn med råd. Hva vet vel de.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- EN LITEN OPPDAGELSE OG STILLE SUMMING Fem døde veps på fem minutt. Hvorfor døde de? Var det for mye sex i rommet? For lite tilgivelse? De fikk en begravelse i askebegeret i vinduet. Døde de lykkelige fordi de fant sjalet med parfymen, overbevist om at dette var blomsterengen i deres himmel? Eller desperate, søkende etter friheten utenfor rekkevidde? Hvem vet? Har noen forsket på vepsens siste tanke? ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- REPETISJON Det finnes viktigere ting. Så satt vi her da. Uviktighetens midte. Jeg har drukket for mye, og du vet ikke annet språk enn oppgivelse. Prosjektet "Redd Verden" har jeg krasjforlatt, og du har ikke engang funnet ditt. La oss klappe skilpadder og flytte ut i hagen. Kanskje imorgen blir bedre.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------ FORULEMPET OG FORARGET "Kjære VG-redaktør. - Jeg skriver dette i dyp frustrasjon. Deres magasin har alltid vært en stor glede og utfordring for meg i hverdagen. Jeg sitter her med torsdagsnr. August 30., 2012, nr. 240. og blar og blar. Beklageligvis kan jeg, på tross av nitid saumfaring, ikke finne dagens horoskop. Finnes det en plausibel forklaring på dette? Jeg kan vanskelig beskrive min frustrasjon og fortvilelse på det tidspunkt jeg oppdaget at "Dagens Horoskop"-spalte var utelatt. Kommer De og deres ærverdige medarbeidere til å fortsette utelatelsen av denne utmerkede spalten, er dette rett og slett en tilgivelig glipp, eller kan det faktisk være slik at dette er en horrid konsekvens av endring i Deres format? Isåfall må jeg, med tungt hjerte og dype beklagelser i fremtiden heller forholde meg til et annet magasin. Jeg håper allikevel det beste. Mvh. Maria Tirn, trofast leser siden -56 ------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------ ET FLYDIKT PÅ SAMMENKRØLLET PAPIR Jeg vil at du skal oppdage meg hvert øyeblikk, og hver gang bli forundret. Jeg ber om millioner, og du har sikkert bare småstein. Jeg vil at du skal velge meg tusen ganger om igjen, og hver gang jeg tror du vil gi meg opp, teller du en ny fregne. Hvordan våger jeg å stille slike krav fra urimelighetens høyborg? Jeg, den narsissistiske, hun som aldri lærte å lytte, og alltid tenker mest på seg selv? Men jeg vet at havet er like salt som tårene. Og kroppene våre er levninger av stjernestøv som flyter gjennom rommet. Hvordan skulle jeg kunne la være å stille krav? Hvordan kan du la være å si ja? -------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

HIMMELROPENDE / bestøvende, kataklysmisk og / katastrofalt. Slik skal vi leve! Vi drikker / av dødens vugge / og påberoper Sannheten selv / som falsknerens gud. Vi håner i elskov, og driver ap / med ulikhet. "Vet dere ikke at vi alle er de samme!?" skriker vi / og ler av sorg. Og intetheten oppløses i lag / av tid / og rom / og inntørket gråt. Vi er alle / ingenting / og mer / enn absolutt alt.

Off with their heads!

SINNE SOM UNNVIKELSESPROSJEKT.

Forbannelser har haglet de siste månedene. Opplevelsene av maktesløshet, krenkelse, nedverdigelse, forlatthet og alle andre slags nedsettende og negative subjektiv har flytt i sinnet, og ført med seg en hel del eldgamle utgytelser i ulike fora, ikke alle like flatterende. Det er ikke lenge til jeg kan betegnes som "den sinte, unge mannen" (riktignok med overveldende kvinnelige former).

Jeg har hatt en intens lyst til å knuse tallerkener og hoder, og i all hemmelighets glede fantasert om ulike (utrolig tilfredsstillende) hevnmetoder sammen med gode bitterfitter, blant annet laksativer og pinsetter har vært vurdert.

Men så var problemet verdigheten. Den har vært rimelig fraværende, men nektet å gi sitt endelige farvel, selv om den av og til gjemte seg under sengen. Med noen få unntak (riktignok grove) klarte den å holde meg unna de aller verste utblåsningene. Selv om jeg angrer på enkelte ting nekter jeg å angre for mye. Selv om jeg står ansvarlig for mine handlinger skal jeg ikke unnskylde meg for mine følelser, for det er det samme som å si at jeg er feil og mindreverdig.

Så til både de som har vært objektet for mitt sinne, og til de snille mennesker som har holdt ut med meg, vil jeg komme med en delvis beklagelse. Forhåpentligvis møter jeg forståelse, om ikke glemsel.

Jeg er av den oppfatning at sinne er en sekundærfølelse. Den følger alltid etter noe annet, som et forsvarsverk reist etter trusselen om angrep. Sinne virker som en forsvarsmekanisme. Den er kroppen og hjernens reaksjon på angrep, ekte eller innbilt. Bak sinnet ligger en mer primær følelse; av frykt, av sorg, av maktesløshet, av utilstrekkelighet. Det kan være så mangt. Jeg tror allikevel sinne nesten alltid kommer fra sorgen. Sorgen over å ikke bli respektert, ikke sett, ikke lyttet til, over å ha mistet eller aldri hatt. Over å ikke være god nok. Over å føle seg forlatt.

Jeg har vanligvis ikke turt å være virkelig sint. Konsekvensene har virket for farlige og uoversiktlige. Tryggheten som må ligge under for å tørre å kunne være sint var ikke tilstede. Redselen for å bli forlatt har vært større. Så det er nå et godt tegn at jeg har vært sint, selv om jeg øver meg på å både finne konstruktive måter å få utløp for sinnet på, men også å jobbe med mekanismene som ligger bak; følelsene som skapte sinnet til å begynne med.

Vi forsøker alle å bli sett. Det er en betingelse for vår væren her i verden. Sinne brukes ofte til nettopp det. I raseri blåser en seg opp, en roper og gjør seg stor, mer synlig, mindre maktesløs. Men selvsagt er det nettopp det en ikke blir. Sinnet fungerer som en maske som skjuler de andre sidene, og en er mer maktesløs når en ikke orker å stå med ansiktet vendt mot de såre følelsene.

Sinne er altså en forsvarsmekanisme. Den kan være deilig. Å gå ut i skogen hvor ingen kan høre deg, og skrike og banke et tre (selvsagt med ansiktet til den eller det du er rasende på), kan være befriende. Å gråte ut raseriet på en kirkegård (det beste stedet for både sorg og sinne - ingen kommer til å stille spørsmål ved det, alle lar deg være i fred) kan gi en følelse av lettelse. Og så, når en orker å la raseriet fare, orke maktesløsheten, da kan en gå igjennom den. Akseptere smerten for det den er. Som en følelse og opplevelse, som river og sliter, og som går over. Som noe en må leve igjennom. Det kan være vanskelig og hjerteskjærende. Men det er slik sorgen blir mindre. Gjennom tid. Gjennom å fortelle om smerten. Gjennom å leve den. Slik kan en bli fri.

Det er helt lov å være sint. Og det er godt å gå videre, tilslutt. I mellomtiden, om du ikke er helt klar for det enda, så:

Søk støtte i deg selv, din evne til kjærlighet og tillit til Tidens Befriende Perspektiv.  - Du har min støtte.