"Du er så gretten, sta, selskapssjuk og kjeftete"
Men bare en gang iblant
- Som når du ikke har fått kaffe, ro og
en sigarett eller tre
redd og såret
når du tenker deg angrepet
- Heller døy ståande enn
leva knelande
mi møy
- Jeg beklager at jeg ikke
ikke var
det du ønsket
å elske.
Åh. Men det er ikke
noe
å beklage - du var alt.
Friheten, kjærligheten, porselenspråket og stjernestøvet. Alt for livet.
fredag 31. oktober 2014
Vinterbrisen
Løs opp rynken
la den
gli ut mellom linjene
glattes i
nærværets presse
slik steinen
vaskes myk i dønningene
Kjenn håndleddet mitt
strykes mot ditt
og pusten
av sommerbrisen
bak ørene
den som følger deg
i minnet
selv mens
vinterstormen
river av ullkledde tær
når du
henter varme.
Centafoni
Vi ønsket oss bare
en bit av himmelen
litt guddommelighet
I stedet ga vi hverandre
Helvete
Kanskje de hadde rett
da de sa
en ikke skal ønske seg for mye
en bit av himmelen
litt guddommelighet
I stedet ga vi hverandre
Helvete
Kanskje de hadde rett
da de sa
en ikke skal ønske seg for mye
men jeg tror ikke det
Var det ikke slik
at en måtte gjennom skjørsilden
for å komme til
Paradis?
lørdag 25. oktober 2014
Valentin
Du
dokumenterer din eksistens i bilder, stadig flere, som om det var mulig å fange et menneskes sjel i et bilde, det er bare enkelte innfødte som tror det, enkelte aboriginere, enkelte gamle indianere, det går selvsagt ikke an, et bilde sier bare tusen ord og knapt nok det, et bilde sier aldri hele sannheten og kan det heller ikke, det er mediets form som gjør det, medier kan ikke vise mer enn glimt av universet (og bare i ekko), bare i gjenfortelling av et fastfrosset øyeblikk uten hensyn til historien bak, uten hensyn til at tiden konstant omskaper seg selv og at et øyeblikk aldri kan holdes fast, det er dets omskiftelige natur og også det vakreste ved det. Men i mine (u)skjulte betraktninger av deg fant jeg et som minnet om deg, det var et bilde på en vev av verdener, du sto ved en båt, lyset var dunkelt, du hadde på deg regnklær eller en grønn anorakk, det må ha vært fukt eller regn i luften, på fisketur eller fuglekikking, omgivelsene var ikke det viktige
– lyset falt mykt over ansiktet ditt og lyset kom innenfra samtidig, en kunne lese det i de myke linjene rundt øynene og munnen, i smilehullet, du sto halvvendt i profil og kikket ut på noe, kanskje horisonten, kanskje inn i deg selv, kanskje inn i tiden eller ut i øyeblikket, slik du så ofte gjør, jeg så en del av det vakre jeg vet bor på innsiden og utsiden, jeg lagret det bildet på harddisken og netthinnen, det var en gjenklang fra den gangen vi var på fest og jeg ville synge (for deg), men var så nervøs – du gjorde at det ikke gjorde noe, du tok i mot meg med et åpent sinne, med åpne armer, du sa du ville høre uansett og at det ikke gjør noe om det ikke blir riktig eller om jeg synger falskt, du var så åpen, sterk i blikket og mild, alt på samme tid, jeg fikk mot, jeg hoppet ut og gjorde det allikevel, på tross av og på grunn av min sårbarhet, min frykt og mine minner om avvisning fra andre, de som ikke lot meg fly eller som ikke kunne, ville, - se, lytte - fordi de hadde egne historier og Selv som kom i veien.
For når du tar imot meg
da er det mindre farlig å fly og (kanskje) falle.
Så da gjør du det bare.
dokumenterer din eksistens i bilder, stadig flere, som om det var mulig å fange et menneskes sjel i et bilde, det er bare enkelte innfødte som tror det, enkelte aboriginere, enkelte gamle indianere, det går selvsagt ikke an, et bilde sier bare tusen ord og knapt nok det, et bilde sier aldri hele sannheten og kan det heller ikke, det er mediets form som gjør det, medier kan ikke vise mer enn glimt av universet (og bare i ekko), bare i gjenfortelling av et fastfrosset øyeblikk uten hensyn til historien bak, uten hensyn til at tiden konstant omskaper seg selv og at et øyeblikk aldri kan holdes fast, det er dets omskiftelige natur og også det vakreste ved det. Men i mine (u)skjulte betraktninger av deg fant jeg et som minnet om deg, det var et bilde på en vev av verdener, du sto ved en båt, lyset var dunkelt, du hadde på deg regnklær eller en grønn anorakk, det må ha vært fukt eller regn i luften, på fisketur eller fuglekikking, omgivelsene var ikke det viktige
– lyset falt mykt over ansiktet ditt og lyset kom innenfra samtidig, en kunne lese det i de myke linjene rundt øynene og munnen, i smilehullet, du sto halvvendt i profil og kikket ut på noe, kanskje horisonten, kanskje inn i deg selv, kanskje inn i tiden eller ut i øyeblikket, slik du så ofte gjør, jeg så en del av det vakre jeg vet bor på innsiden og utsiden, jeg lagret det bildet på harddisken og netthinnen, det var en gjenklang fra den gangen vi var på fest og jeg ville synge (for deg), men var så nervøs – du gjorde at det ikke gjorde noe, du tok i mot meg med et åpent sinne, med åpne armer, du sa du ville høre uansett og at det ikke gjør noe om det ikke blir riktig eller om jeg synger falskt, du var så åpen, sterk i blikket og mild, alt på samme tid, jeg fikk mot, jeg hoppet ut og gjorde det allikevel, på tross av og på grunn av min sårbarhet, min frykt og mine minner om avvisning fra andre, de som ikke lot meg fly eller som ikke kunne, ville, - se, lytte - fordi de hadde egne historier og Selv som kom i veien.
For når du tar imot meg
da er det mindre farlig å fly og (kanskje) falle.
Så da gjør du det bare.
mandag 20. oktober 2014
(Livet i 4D) Eva + Adams
En venn sa at
jeg kanskje
holdt på
å åpne
hjerta, hjertechakraet
- jeg tror ikke på
chakraer, jeg, men
ellers kan jeg
åpne meg for det.
Jeg vil ikke at
vi
skal være asteroider.
Like barn
leker kanskje
best, men
motsetninger og
likheter tiltrekker
hverandre.
Vi er ikke olje og vann.
Jeg vil at vi skal være
planeter
Jeg er.
livet
er det vakreste vi har.
jeg kanskje
holdt på
å åpne
hjerta, hjertechakraet
- jeg tror ikke på
chakraer, jeg, men
ellers kan jeg
åpne meg for det.
Jeg vil ikke at
vi
skal være asteroider.
Like barn
leker kanskje
best, men
motsetninger og
likheter tiltrekker
hverandre.
Vi er ikke olje og vann.
Jeg vil at vi skal være
planeter
Jeg er.
Du er.
jeg er en ama(tør)
- som danser i brisen
Vi er
regn i vippene,
regn i vippene
er det vakreste vi har.
"You must become who you are" ~ Nietzsche,
- the world
"Today it seemed to change" - fritt etter Sartre
Clementine & Kafka
Så er det nok en gang slik da – at
jeg har møtt den imploderende sortheten som var bakdøra, der vi
heiv ut kjøkkentjenere, og jeg har møtt den hvite vimpelen som var
forsiden, som var det hvite lakenet av uskyld, men og liklakenet av
total resignasjon. Og til sist – til sist møtte jeg det vårgrønne
bankende, blødende og dansende. Og så er det slik at når jeg nå
vet at det finnes polyfoniske symfonier i meg, i deg, at det finnes
polylyriske stormer, kast, labyrintiske huler og utsikter til både
himler, helveter, det rent gjennomsnittlige og det rent
motsetningsfylte – så skriver jeg huskelapper til meg selv for å
huske, for ikke å glemme at selv om jeg når bunnen selv om jeg kan
tro jeg hater deg selv om alt faller inn i det store intet og kanskje
du føler det samme for meg
- Om vi går oss virkelig
fortapte i Trollskoger og ugjennnomtrengelige fort
- Da skal jeg minne meg selv på –
gjennom bruddstykker – gjennom minner – gjennom å vise meg selv
hvordan det hele kan henge sammen og også hvordan det hele egentlig
er
- Om jeg igjen går meg
så vill at jeg bare vil forlate deg -
- Da ville jeg ha et lite skrin liggende i en bod – et lite og stort sted jeg kan hente frem hvordan det kan være når alt er som verst
- Så jeg skulle huske på
at det kan finnes andre betydninger bak
ordene
enn de vi først tror
at det finnes meninger og årsaker
vi ikke alltid kan vite om
at alle har sine
historier
og at den alltids
KAN
reskrives
Og de vakre diktene, de gode diktene,
de som løfter meg, de som får meg til å fly, til å vandre, de
skulle jeg òg hente frem, de skal få bæres, de skal bære meg, de
skal ha en hedersplass et sted,
kanskje i en stue eller et soverom
eller i en yndlingsbok –
- de skal jeg òg minne meg selv på –
for de skal få gå med meg hver dag. De mørke sidene skal jeg kun
beholde for å være i stand til å minne meg selv om
- at det ikke er sikkert
det er så håpløst som det til tider kan se ut -
- om livet gir oss kast -
når vi er trøtte,
slitne, oppgitte, frustrerte, forbanna eller bare
uendelig triste.
De mørke sidene skal jeg beholde –
og jeg skal destillere dem
- og føye til deres motsetning og re-skriving
Fordi – om ikke denne
kjærlighetshistorien er vakker
og om ikke denne
kan gi håp
om ikke dette er verdt å
bevare
og utgi
for andre òg, ikke bare
oss to
Om tilsynelatende umuligheter
På et herretoalett
på en busstasjon
i en passelig stor, men akk, så tidvis deprimerende
by
skrev jeg navnet ditt, Tiriltunge
og noe klokt
I sorthet
og skam
malte jeg over det
med hvitmaling
en dag jeg var innom.
Men bak fargene,
bak det hvite
og bak det sorte
står det skrevet
på en vegg
og innerst i våre vesen
at
- Jeg elsker deg.
- For utenfor malingen
forbi betongen
asfalten
skrittene og samtalene
bak været, vinden
og sesongene
er det
alltid
vår
i jorda.
<3
på en busstasjon
i en passelig stor, men akk, så tidvis deprimerende
by
skrev jeg navnet ditt, Tiriltunge
og noe klokt
I sorthet
og skam
malte jeg over det
med hvitmaling
en dag jeg var innom.
Men bak fargene,
bak det hvite
og bak det sorte
står det skrevet
på en vegg
og innerst i våre vesen
at
- Jeg elsker deg.
- For utenfor malingen
forbi betongen
asfalten
skrittene og samtalene
bak været, vinden
og sesongene
er det
alltid
vår
i jorda.
<3
søndag 19. oktober 2014
KJÆRLIGHET
Dette
(Er)
Det
viktigste
Så dette må
me huse på
Om me
Møtes
Om det blir
heldige lukkelege møtar
Slik me vel
begge
(Tru(r), ana(r)
(og)
Innst inne
veit
Dette må me
hu(g) sa (leik)
For me har
prøvd
Null-løysa
Me har
forsøkt all(t)-løysa (-r seg)
Og det
einaste som er heilt og kom(plett) sikkert
Er korleis
dei (eksperiment(elle) løysingene
Kjendes
Inni
Og utenpå
Og (uten)for
Derfor
Må me ta vare
På det som
skjer
no
Og me må ha
med oss
Det (som skjedde) før, me må ta vare på
Førsteutkasta
Andreutkasta
Og tredjeutkastets vei
Det som er
igjen av utkasta, det som
Kjem til å kom - me (d)
For om
Dette endar
lukkeleg (og det trur me, veit me, håpar
me, anar me nok begge)
Må me ha
desse tinga trygt
Lagra eit
sted
I ei skattkiste
Så me ikkje
skal gløyme
Korleis det heile er
Når me går
oss vill
Når me
kanskje fallar
For hardt, me må
Binde desse
tinga fast
I tida
Og i rommet,
fysikken, leggje dei
Et lurt sted
For
Den einaste
grunnen til at me no (skulle) kunne (burde)
Forlata kvarandre
for all (tid) evig tid
Er
Om det blir
For å skydda
Våre eigne
Barn. For dette
Må me ( hug ) ( se )
For dette
er det
største
Dette
Gir meining (-a)
Og me
Er begge
Sterkare
Enn me (sjølve)
trur
I våre
svakaste
(auge)blink.
fredag 10. oktober 2014
Det betyr ikke at det ikke er kjærlighet
Jeg trodde du tok deg kunstneriske friheter da du skrev eller snakket om det.
Jeg handler bedre nå som jeg vet det jeg vet nå.
Jeg handler bedre nå som jeg vet det jeg vet nå.
Vår gave. Fri, som deg og som meg. Noe gammelt. Mye nytt. Noe sant. Noe ren diktning. Terapi, hugleik og liv, og mine (våre) forsøk på kunst.Den største presangen i livet er livet.
Husk at det alltid er en måne bak skyene dine! <3
![]() |
| Himmelen over Sandnes kan være fin og turnerisk, den òg. |
lørdag 27. september 2014
Jesse, no, berre no
Nei, Jesse, me
kan ikkje meir no
Verken
eller andre
bankande jentehjarter er redninga
no
Nei, Jesse,
me finn
ikkje ljoset der ute
ikkje no
me kan ikkje speida meir,
no,
seier dei
med auge
utan lyd
Og nei, Jesse, me
klarar ikkje redde
fleire vrakrestar
no
- Livet ditt
var ikkje ei
krise
Og Jesse
No
klarar me ikkje bringa deg
heimatt
meir
og kva skulle vel du
i denne dauden
me kallar jorda
Kva skulle du vel
Og
Jess, me
saknar deg,
kom heim
Og Jesse,
me
ville alt
Og Jesse, ikkje
slutt
pusten
no
Og
Jesse
Kom heim
kan ikkje meir no
Verken
eller andre
bankande jentehjarter er redninga
no
Nei, Jesse,
me finn
ikkje ljoset der ute
ikkje no
me kan ikkje speida meir,
no,
seier dei
med auge
utan lyd
Og nei, Jesse, me
klarar ikkje redde
fleire vrakrestar
no
- Livet ditt
var ikkje ei
krise
det
var deg
Og Jesse
No
klarar me ikkje bringa deg
heimatt
meir
og kva skulle vel du
i denne dauden
me kallar jorda
Kva skulle du vel
Og
Jess, me
saknar deg,
kom heim
Og Jesse,
me
ville alt
Og Jesse, ikkje
slutt
pusten
no
Og
Jesse
Kom heim
(Cred to Janis Ian, - Jesse (song))
fredag 26. september 2014
-
Jeg gråter og må le litt òg, for
slik er dikta, slik
er livet
for slik er musikken
av tid
av stillhet
og av fall
(- Slik er
alles, kjære. For sannheten er jo at
våre barn, og våre barns barn, og deres barn deretter)
Og vi
har alle barnets korn
med oss selv før
fødselssmertenes tikkende klokker
uavhengig av hvor unge
vi har måttet bli
når vi
bråmodnes.
slik er dikta, slik
er livet
for slik er musikken
av tid
av stillhet
og av fall
(- Slik er
alles, kjære. For sannheten er jo at
våre barn, og våre barns barn, og deres barn deretter)
- er de største diktene
Og vi
har alle barnets korn
med oss selv før
fødselssmertenes tikkende klokker
uavhengig av hvor unge
vi har måttet bli
når vi
bråmodnes.
Etiketter:
elektrisitet,
kommunikasjon,
livets presanger,
skjørsild
Verdien av venner
Jeg fortalte Matheus
at jeg følte meg så
fri denne kvelden
midt i ølkjøpingen
under en konsert.
Han svarte
"Du har alltid sett fri ut
når jeg har møtt deg"
Det ga meg nye øyne
Atter en gang
gjenfant jeg
meg selv.
at jeg følte meg så
fri denne kvelden
midt i ølkjøpingen
under en konsert.
Han svarte
"Du har alltid sett fri ut
når jeg har møtt deg"
Det ga meg nye øyne
Atter en gang
gjenfant jeg
meg selv.
Samtykkje
Demonane
hilsar eg som gamle vener
når dei kjem brasande på
Me er godt vande kvarandre
Veit kor kaffien står
Me sjår kvarandre i augo medan eg
slår opp ei seng åt dei
Det er ikkje demonane mine
eg er redd for
her i verda
Det er englane
Når dei kjem
veit eg ikkje
kvar eg skal
gjere av meg
bøyar hovudet i skam
Men når dei stryk
med fjørdunet
over aksla
kan eg ikkje anna
enn å smile.
For nåde
kan bli skjenkt
sjølv til dei av oss
som ikkje trur på verken englar
eller Himmelen,
men som like fullt
er tvungen å hilsa på demonane.
hilsar eg som gamle vener
når dei kjem brasande på
Me er godt vande kvarandre
Veit kor kaffien står
Me sjår kvarandre i augo medan eg
slår opp ei seng åt dei
Det er ikkje demonane mine
eg er redd for
her i verda
Det er englane
Når dei kjem
veit eg ikkje
kvar eg skal
gjere av meg
bøyar hovudet i skam
Men når dei stryk
med fjørdunet
over aksla
kan eg ikkje anna
enn å smile.
For nåde
kan bli skjenkt
sjølv til dei av oss
som ikkje trur på verken englar
eller Himmelen,
men som like fullt
er tvungen å hilsa på demonane.
Forsvinningsnummer en vanlig, uvanlig junimorgen
Et tåpelig glis danser
for seg selv
mellom togsetene
For en morgen i det blå
liker jeg meg selv
så godt
at jeg ikke ønsker
jeg var noen andre
Himmelstormende glede og skjønnhet, idag
ønsket verden å eksplodere i fargefullhet!
og med euforien i pusten
vinker jeg
til noen jeg ikke kjenner.
Men konduktøren
ser misbilligende på meg.
Jaja.
Det finnes alltids
buss.
for seg selv
mellom togsetene
For en morgen i det blå
liker jeg meg selv
så godt
at jeg ikke ønsker
jeg var noen andre
Himmelstormende glede og skjønnhet, idag
ønsket verden å eksplodere i fargefullhet!
og med euforien i pusten
vinker jeg
til noen jeg ikke kjenner.
Men konduktøren
ser misbilligende på meg.
Jaja.
Det finnes alltids
buss.
Et travelt øyeblikk mellom A og C
Skuldrene mine gjør uvante bevegelser
en fremmedfølt bergensdag, jeg
ser knuter
i de jeg passerer
og en mann står fastfrosset i trafikken, jeg
klapper ham lett på skulderen, sier
"Det er trygt, det er einveiskjøring, du kan gå nå."
Han responderer ikke. Det
jeg prøvde å gi
var kanskje ikke det han
stille spurte etter
Men jeg håper han fant noe
et sted
som hjalp ham
Jeg håper han
krysset gaten
og ble fri
fra hodets knugende rop
en fremmedfølt bergensdag, jeg
ser knuter
i de jeg passerer
og en mann står fastfrosset i trafikken, jeg
klapper ham lett på skulderen, sier
"Det er trygt, det er einveiskjøring, du kan gå nå."
Han responderer ikke. Det
jeg prøvde å gi
var kanskje ikke det han
stille spurte etter
Men jeg håper han fant noe
et sted
som hjalp ham
Jeg håper han
krysset gaten
og ble fri
fra hodets knugende rop
Nuet
En dag snart
skal jeg slutte å være
en dagdrømmer
og en nattdrømmer
En dag snart
skal jeg slutte å vente
på et besøk
som ikke kommer
En dag veldig snart
skal jeg slutte å lete gjennom
sangtekstene i radioen
for å finne de riktige ordene
til noe jeg ikke får sagt
og en dag snart
skal jeg klare å slutte
å være forelsket
i deg
Jeg lover
Og du vet
jeg ikke kommer
til å besøke deg igjen
for hvorfor skulle en såre en
en bryr seg om
Livet
er grått, ikke sorthvitt,
og vi sårer oftest
de vi elsker
Og hva kan jeg si
annet enn at jeg er ufattelig lei meg
for å ha gjort deg vondt.
Og jeg lover jeg
har våknet nå
slik jeg sa jeg skulle
og jeg kan ikke annet
enn å ønske deg
godhet, skjønnhet og
sannhet
i dette eventyret vi kaller
livet,
og jeg håper du
ikke tenker på meg med for mye sinne
og bitterhet
og jeg håper
du blir lykkelig
overalt
Og jeg håper du klarer
å gjøre deg selv trygg igjen.
Nå har jeg våknet
og snart skal jeg begynne
å skrive dikt
om noe annet.
skal jeg slutte å være
en dagdrømmer
og en nattdrømmer
En dag snart
skal jeg slutte å vente
på et besøk
som ikke kommer
En dag veldig snart
skal jeg slutte å lete gjennom
sangtekstene i radioen
for å finne de riktige ordene
til noe jeg ikke får sagt
og en dag snart
skal jeg klare å slutte
å være forelsket
i deg
Jeg lover
Og du vet
jeg ikke kommer
til å besøke deg igjen
for hvorfor skulle en såre en
en bryr seg om
Livet
er grått, ikke sorthvitt,
og vi sårer oftest
de vi elsker
Og hva kan jeg si
annet enn at jeg er ufattelig lei meg
for å ha gjort deg vondt.
Og jeg lover jeg
har våknet nå
slik jeg sa jeg skulle
og jeg kan ikke annet
enn å ønske deg
godhet, skjønnhet og
sannhet
i dette eventyret vi kaller
livet,
og jeg håper du
ikke tenker på meg med for mye sinne
og bitterhet
og jeg håper
du blir lykkelig
overalt
Og jeg håper du klarer
å gjøre deg selv trygg igjen.
Nå har jeg våknet
og snart skal jeg begynne
å skrive dikt
om noe annet.
tirsdag 23. september 2014
Retrospeksjon
Ein dag gjekk og
mange dagar gjekk
og mange fleire netter kom
og eg
var så ung at eg
trudde eg visste ein heil del
No
veit eg betre
mykje meir
mykje meir
og nesten
ingenting
Idéer og andre uholdbarheter
Jeg trodde vi kunne leve
uten grenser
og konvensjoner
At vi kunne være
frihetens drømmerealiteter
skjødesfulle utforskninger av speilet
i oss selv
Men fasetterte og krakelerte
falt vi gjennom glasstaket
fullstendig usikrede
mot virkelighetens gulv.
Der ble vi knust
mot symmetrien
i det usagte
Bare bitene
av et
skrik
lå igjen
uten grenser
og konvensjoner
At vi kunne være
frihetens drømmerealiteter
skjødesfulle utforskninger av speilet
i oss selv
Men fasetterte og krakelerte
falt vi gjennom glasstaket
fullstendig usikrede
mot virkelighetens gulv.
Der ble vi knust
mot symmetrien
i det usagte
Bare bitene
av et
skrik
lå igjen
Drukningsdød
Jeg ser min far forsvinne
i malstrømmen
av forgangne minner
og tomme glass
i dypet han ikke valgte vekk
lenge før jeg fantes.
Frykten og nytelsen
stengsler innsikten
Vi andre står utenfor
og kikker inn
Men vi har ikke lange nok
armer eller sterke
nok ben
til å klatre over muren
for å rekke ham
et kart og et kompass.
Der vi ser lys ser han
brennende hus
og jeg hiver ut en livline
men det blir
et rep.
Jo mer slottet forfaller
desto høyere
blir murene.
Snart
kan jeg ikke
se ham
i det hele tatt.
i malstrømmen
av forgangne minner
og tomme glass
i dypet han ikke valgte vekk
lenge før jeg fantes.
Frykten og nytelsen
stengsler innsikten
Vi andre står utenfor
og kikker inn
Men vi har ikke lange nok
armer eller sterke
nok ben
til å klatre over muren
for å rekke ham
et kart og et kompass.
Der vi ser lys ser han
brennende hus
og jeg hiver ut en livline
men det blir
et rep.
Jo mer slottet forfaller
desto høyere
blir murene.
Snart
kan jeg ikke
se ham
i det hele tatt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
