Mislukka reisar gjennom tid forutan rom

Aldri meir 

skal eg utsetje 

eit dikt

 når det tittar fram 

frå oska 

For då 

forsvinn det. 

Aldri meir 

Ikkje ein gong 

 om det er 

ei handling.

Du Smaker Alltid Som Hadsel

Han lister seg

atter en gang inn
gjennom soveromsdøren
i demringstimen.

Som en hvit måne

over fuktig dugg.

Jeg smiler,

prøver etter beste evne å motta ham,

sende ham inn.

Morgenelskeren.

Men vi vet begge meget vel

jeg klamrer meg fast

til søvnen
som en sensommerdoven
solvarmehumle

hvilende øyenstikkerske.

Neste gang han kommer
vil jeg hive ham
hodestups på sengen

og klærne hans vil kastes i veggen!

- Prøver jeg å få fram.

Men det blir bare
et velkommende palmesus

Når dagen kommer

setter jeg svarene

sammen igjen

Rydder frem

undertøyet.

Hyperrealiteten.

Nærer ansiktet

Og lar soundtracket av vårt liv

fortsette, mens jeg

minner meg selv om (igjen, igjen);

"Det er ikke en drøm."

"Middelmådighetens Høyborg"

Hver gang noen spør:
"Hit?! Til DENNE byen? Hvorfor?!"

- Får jeg lyst til
å slå dem i hodet med ordene deres og si,
"Vel, hvorfor bor du her,
om du misliker her så sterkt?"

- Noen ganger gjør jeg det óg.

Da får jeg oftest bare
mumling
og et litt stygt blikk tilbake.

Dét er ikke så givende.

Men det er vel
strengt tatt
ikke vits i
å være
komiker
om jeg ikke engang
kan underholde
meg selv?

" Even when I loose I'm winning"

Du Smaker Alltid Som Blåsyre

Han sniker seg

atter en gang inn
 gjennom soveromsvinduet
 nattestid.

Som en sort sol

over tørt regn.

Jeg sukker, 

prøver etter beste evne å avvise ham, 

sende ham vekk.

Lysflørteren.

Men vi vet begge meget vel

 jeg klamrer meg fast
som en gjennomskuelig
gatelampedanser

vingeløs øyenstikkerske.

Neste gang han kommer
vil jeg hive ham
hodestups ut av vinduet

og tingene hans vil havne i søppelkassa!

- Prøver jeg å få fram.

Men det blir bare
et stønn.

Når morgenen kommer

setter jeg gåten

sammen igjen

Rydder vekk

undertøyet.

Hyperrealiteten.

 

Porselerer ansiktet

Og venter på at soundtracket av mitt liv

skal begynne, mens jeg

minner meg selv om (igjen, igjen);

"Det var bare en drøm."

Søvnindusert psykose

Bilde hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=0JsKlm4Fbac - Sia, The Weeknd, Diplo - "Elastic Heart" fra The Hunger Games.
- Om frihet, om vennlighet, klokhet, grenser, og om kjærlighet. Jeg håper du finner ro. <3

Transcendans

Jeg er ferdig med å springe etter noen som helst nå, livet som hund var greit, men slitsomt, og strengt tatt foretrekker jeg å være en katt. For skal en gjøre noe som helst som minner om substans kan en ikke være en megafon for alle andre, det er ingen som maler på veggene i denne byen uansett, så kanskje jeg skal plukke frem alle historiene jeg har laget, (de jeg riktignok har glemt, men får gjenfortalt av vennene mine når vi memorerer og mimrer livet (selv de delene jeg har blacket ut)), for de er som oftest de beste. Fortellerkrydderet består vanligvis av oppfunnede farger i psykedeliske, - men koselige, - toner, jeg vurderer å begynne å spille et nytt instrument (kanskje sag? Panfløyte?). det som ihvertfall er helt sikkert er at jeg valgte friheten for lenge siden, og da kan ikke lykken få like stor plass som før, selv om ekstasen gjerne kommer på besøk ved disse to sin skjønne romantisk-komedie-aktige gjenforening. Jeg drikker vann fra springen på toget selv om det ikke er meningen at en skal gjøre det - til nå har det gått helt fint, - og jeg svarer ikke telefonen før jeg har sjekket opp nummeret. Jeg finnes ikke spesiell, tvert imot er jeg veldig, veldig vanlig, men ærlig talt - selv en nattsvermer med lyseblått hår må da ha lov til å drømme. Du synes kanskje ikke denne utlegningen har noen særlig mening eller funksjon, kanskje heller en anti-mening, mange vil nok si seg enige med deg, men mening er i konstant skapelse og gjenforming, og jeg er foreløpig middels fornøyd med prosjektet Magdalena, det er ikke så verst, bare det.

Jeg er ikke desperat etter kjærlighet, jeg får bare aldri nok sigaretter og vin til å sette igang med mer fornuftig gjøren enn å skrive halvladne dikt og kvasigøyale snutter som jeg ler av selv, selv om de fleste nok synes de er mest klisne og slettes ikke morsomme.
Jeg har reist ut i verden med lite annet enn meg selv, et sjal og en tier i lomma (En kan klare seg gjennom det meste med et godt sjal og en tikrone. Evne til å le (helst av seg selv) er i tillegg en absolutt fordel.)
Jeg kan velge å ha halliser etter eget ønske, det er meget enkelt med litt trening, men óg noe skremmende - hvem vet om jeg en dag forsvinner sammen med synene jeg tidvis forviser, om jeg ikke allerede har gjort det, da. Hovedforelskelsen er grammatikk, men jeg har enda ikke lært grammatikken som dikterer menneskene og hodebryet som heter menneskelige relasjoner, kanskje verden kan reddes om vi klemmer hverandre oftere og slutter å være knutete.
Jeg har óg en intens forkjærlighet for småshabby barer og løsfuglene som frekventerer dem, menneskene jeg treffer der er vanligvis de varmeste, mest vare og rørende jeg har møtt, selv om de gjerne har glemt meg neste gang jeg stikker innom. Dette kan være noe av grunnen til at jeg vanligvis faller for halvskitne fuglemenn uten vinger og med hjertet på ryggen, de berører en streng av noe kjent, for jeg har aldri hatt tilhold i klubben for de kule, tvert om er alt gjenskinn av kontroll bare min "lat som til du klarer det"-holdning, og lite mer. Dette gjennomskuer jo de fleste, selvsagt, men jeg føler uansett for å legge sjela i det. Noen utvalgte få liker meg allikevel.

Orkandansere og kamikazepiloter, det hjelper ikke stort om noen sier at de savner deg når du selv kjenner på varmt stål av lengten i blodårene hver gang du tenker på dem (det vil si alltid, hver dag, hele tiden), en får litt perspektiv i tingene. Og noe av det fineste jeg vet er å stå fremst på en ferje og kjenne vinden rykke i kinnene og stjele pusten, slå den rett ut, merke sjøsprøyten leke med håret og vite at frihet - det er nå, det, det er dette.

Om jeg er alene eller ei vet jeg at jeg har hørt noe av den vakreste musikken som fins i hele den brede verden, så om jeg dør nå er det greit, jeg har vært her, jeg har pustet, jeg har svidd.
Jeg kan. Alt.

"All Of A Sudden I Miss Everyone"

~ Explosions In The Sky

Virkelighetsoverdose

Of all the things I've said and done

"I love you"

Should have been the one.

Månedrømmeren

Han fører krig
helt alene
Legger ikke ned våpenet for noen.

Kler seg tidvis

naken

og håper noen
ser ham.

Vingene på fotsålene

Han har litt for
raske reflekser
fremelsket av langvarig
ensomhet.

Ruller skjelvende nye sigaretter
av stumper og linjert papir.

Og for seg selv
hvisker han besvergelsene
som holder ham
flytende.


- Om natten har han 
mareritt om henne.


De ender alltid med
at hun
snur seg
Kommer tilbake

Kysser øyelokkene.


Og han våkner

svett
og lykkelig

med aske
på leppene.

Slik lever
månedrømmeren
våre liv.

Puster nytt liv i

mellomrommene

og drømmer

om sløvhet.

Flodbølger

Ørkenlandskapet
brer seg.

Sanda ligg tungt i fingrane.
Ho
forsøkar brette ut
handa
til noko
som minnar om eit vink.

Blir berre
ein peikande finger.

Ho
knekk han ner.

Undrar på korleis
nokon sanning
kan kome fra
åretak av skuld.

Gulpar.
Seier
(IGJEN);

"Fra no av

held eg glatt kjeft."

Janelle Monae - Cybertronic Purgatory

Birdy - Not About Angels

Berre litt tid å miste

Hjartet grip
så hardt
at ho blir
redd for å falle.

Forstår ikkje
kvifor ho
har hjartesorg no.

 Ein var jo ferdig?

Fryktar ho
kan bli sånn

Om vinden snur.

Sjølv om ho ikkje har
kyss
å gje vekk.


Sjølv om ho ikkje
lenger er heime

i han.

Gret si
siste bitre drikk.

Elskar salt.

Kanskje
det berre
er havet i augene
som har krevd inn panten.

Våre demoner

 

Han sko bare ut med søppelet
Og hans fru, Beatrice fylte bøttene, med tårer
Ei per år si han forsvant
Og naboene er mistenksomme
Og stemmen i håvet fristande
På sju år har han komt seg for langt

Og folk utforbi vinduet, de vinker febrilsk

Som om de ikkje kan få tatt farvel fort nok

Og sånn som då Cecilia løyg

Skal kver en drøm gå opp i røyk

Åh, Beatrice, alt du trenger er en brist

Sju bøtter tårer er nok, Beatrice
Med konfetti i håret og Jack Daniels bris
Plaster på såret, og et takk for sist
Sju bøtter tårer er nok, Beatrice
Skyt gjennom himmelen i et blink
Sju bøtter tårer er nok, Beatrice

Nei, det er andre tider nå enn då Houdini forsvant

Du får ikkje folk til å sjå en annen vei

Kalle det en illusjon og sei; Tada!
Men det er ei tid for alt
Og i natt får du igjen for sju års forsprang
Og du kan godt sjå en annen vei

Og du vett, Beatrice, 

nye tider skal komme.

( - Kaizers Orchestra)

Alt blir klart og betydelig

Den som bare kunne være dueskiten på ditt hjerte, 
fuglevingene ved nakken din og 
boka du finner frem fra senga etter en lang dags ferd mot natt!

Djevelen håpa kaffien var klar. Men det ville forutsetje at ho hadde stått opp, og han var blitt einig med seg sjølve at han foretrakk ho sov litt ekstra. Det var ein strek av ondskap der han ikkje forsto seg på. Han dreiv vanlegvis med dumskap eller smerte, så ka som fór i ho ville han helst ikkje vite. Det var lurt å liste seg på hovtuppane. Han hørte knirk, la frå seg avisa, her var det berre å kome seg på jobb! Ho strekk seg etter måneskinet som ei katt. Krøkar seg inn i seg sjølve. Tenkar atter ein gong på han som skapte ho drap ho krakelerte solskinet tråkka på glaset i hjartet. Undra seg over kvifor ho hadde holdt ut. Kva var vel kjærleik skapt av om det ikkje var tålmod og tårar. Ho grip etter kaffien, takknemleg for at Djevelen lagde han sort som sjela. Carpe noctam. Nattas enke. Ho kjende sulten ta tak. Vurderte å finne ham, vise han kva han hadde laga. Smitte ham med pesten som forsura alt ho tok i. Men han var ikkje verdig, og kvifor skulle ho gje vekk sin finaste gåve? Ho kler seg opp, klokka nærmar seg midnattstimen. Eit mannesinn får holde for dagen, blei dei syke var magesyra medisin. Ein ny muse, takk. Pust. Pust.

Zemblanity

Ho hugsar ikkje lenger stemma. Smilerynkane. Han hadde aldri trudd han skulle vere eit ankar rundt hennar skuldre. Ikkje meir. Showet er over. Ingen gisler taken. Ikkje gråt. Ikkje gråt.

Ani Difranco - School Night

Inga framtid

Det verste som kan skje
er at ho går
med uforretta sak.

Skal ho, skal ho ei?

Klokkane kimar.
Mannen i månen heia på ho.

Det kunne vel berre gå som det ville?
Ho ville framleis ha
båe vin
og seg sjølve.

Men kva om
han ikkje tok imot ho?

Det ville vere verst.


Ho takla mykje, hadde
vert gatelangs nokon vinternetter,
men kvifor
dei trengde

arra kverandre

Forsto ho ikkje

"Carpe Diem," sa dei.

Åpne armar.

"Carpe Noctam," tenkte ho heller.

Kva veit vel
menn med draumar.


Ho går vidare
litt tyngre
enn før

Ubetinga

Du
elskar
alle,
du

Det
gjer ikkje eg

Elskar ikkje nokon.
Berre
så det er sagt.

Ho laug strålande
sjølvsagt