mandag 28. oktober 2013

Sår draum utan namn, berre

Slik som berre brustne hjarter kan.
Bit som ei slange når ho er forbanna. På
verdas ulukke, på mannfolks bakferd.
Manglar evna til å gripa fordumshetar og fridom.
"MÅ ME OPPDRA DEI ALLE?" spør ho seg retorisk,
dei andre i lokalet
nikkar gjenkjennande.
Ho er rivsint, sydar kanskje óg,
men bestemte seg
idét ho såg mor si som ung
at sinne er for dei psykotiske
Dei som kjempar
mot verden seg sjølve kvarandre.


Taklar ikkje mer intethet


/ Me flyr /


Du vil ikkje sjå sannheita i ryggmargen
Ikkje lenger elskov
fra sjelehula. Og eg seier
atter ein gang
- kvifor irriterar eg vitet av dei?
Kvifor elskar dei deg berre
når du smilar?
Må eg vere
det du ser?


/ ÅH GUD EG ER UTSLITT /
.
For det er slik eg driv,
utan sertifikat, men med
penn, vingar og godkjenning
frå høgare hold
Mens eg prøvar forstå
kvifor me ikkje velger.
Kvifor dette er stien.
Kvifor me valde vekk.

Gjekk me min eller din veg,
høgt eller lågt?
Eg fattar ikkje dette, gjer det
moglegvis aldri.


Kven er me vel
om me aldri har kjent røttene
under våre bankande
knokla
hjarter.