Retrospeksjon

Ein dag gjekk og

mange dagar gjekk

og mange fleire netter kom

og eg 

var så ung at eg

trudde eg visste ein heil del

No

veit eg betre
mykje meir

og nesten

ingenting

Idéer og andre uholdbarheter

Jeg trodde vi kunne leve
uten grenser
og konvensjoner

At vi kunne være
frihetens drømmerealiteter
skjødesfulle utforskninger av speilet
i oss selv

Men fasetterte og krakelerte
falt vi gjennom glasstaket
fullstendig usikrede
mot virkelighetens gulv.

Der ble vi knust
mot symmetrien
i det usagte

Bare bitene
av et
skrik
lå igjen

Drukningsdød

Jeg ser min far forsvinne
i malstrømmen
av forgangne minner
og tomme glass
i dypet han ikke valgte vekk
lenge før jeg fantes.

Frykten og nytelsen
stengsler innsikten
Vi andre står utenfor
og kikker inn

Men vi har ikke lange nok
armer eller sterke
nok ben
til å klatre over muren
for å rekke ham
et kart og et kompass.

Der vi ser lys ser han
brennende hus

og jeg hiver ut en livline
men det blir
et rep.

Jo mer slottet forfaller
desto høyere
blir murene.

Snart
kan jeg ikke
se ham
i det hele tatt.

Høgdar

Til sist
trudde du
at eg er
for deg

Det
var ikkje lenger underleg, berre
uavvendeleg

- Eg
har alltid motsett meg tanken
om dogmar, sjølv fridomens

Eg trur ikkje
på dei
berre på balanse
og kjærleiken.

- Eg hilsar på Justitia, aktorar,
forsvararane og
juryen
med ei klikkande tunge, eg nikkar inne i meg

for

Eg
var den
som berre ville hengje opp
gardinar
av lauspust
så me
kunne
anda igjen.

Eg ga vekk
eit bringebærdrops
utan kjensle av skuld
og fikk
ei nype tilbake
for sanndomen
er
som sanda
i eit timeglas
av vekt.

Avgrunnar

Du trodde allereie
frå byrjinga av
at eg var
mot deg

Det
var ikkje så underleg

- Eg
har alltid motsett meg tanken
om Det Endelege Gode

Eg trur ikkje
på dogmar
ikkje eingong
dei paradisiske.

- Eg ropar til Fanden og hans demonar
med ei uvirksom tunge, eg banner inne i meg

for

Eg
var den
som berre ville hengje opp
gardinar
av lauspust
foran frykta di
så du
anda igjen.

Ikkje ein gong
eit kirsebær
klarar eg gje vekk
utan kjensla av skuld
som ikkje skulle vere
mi
å bære.

Når skuggen rår

Breaking The Law - Emeli Sande (Last.fm-version)

CENTAFON

En dag hadde også
profetene
rosenrøde drømmer

- Og vi savner dere, profeter, vi
savner fremtidsviten
- for nå tror de fleste av oss
at det meste
tar slutt, vi vet mer enn noensinne nå
at vi ikke 
teller for stort, vi vet hvor kort
et menneskeliv er, det
er mindre
enn støvkorn i
Tidens Befriende Perspektiv,
sier de. Det er
svært trøstende, det er
svært deprimerende.

Vi fortsetter å være
vaakum,
væsker
vibrasjoner
og rester
av for lengst døde, eksploderende stjerner.

Ikke stort mer

Ikke stort mindre

Men
i mine øyne er du
fremdeles

usigelig vakker
og
akkurat
slik du skal være

Venleik

Knuselege hjarter og milde sjelar

Ver så snill
- Ikkje straff meg
for feilgrep
eg ikkje kan gå tilbake
og gjere om inkje

for eg legg meg flat
og beklagar alle overtramp
men meir enn det
kan ikkje gjerast.

Me er berre knuselege hjartar
og milde sjelar.

.

OG DU KAN KALLE MEG

SVAK, FORBLINDA OG DUM

Men jeg lever heller
for øyeblikkene
enn for evigheten.

Fingertuppar

Du trudde eg tykkja du var feit
då eg kommenterte at du hadde
lagt på deg.

Det var berre min klønate måte å
seie "Eg ser deg," - på, "eg
erkjennar deg, du
såg annleis ut for eitt år sida, no
er du litt endra, - korleis har du det, når eg ser
deg tenkjar eg med ett på kroppen din, fordi han
er din, fordi eg i eit overraskande glimt innser at eg ville hatt han
inntil min, fordi eg jo lurar, fordi eg
no atter hugsar at eg
elskar stemmen din og så berre seier noko (kva som helst) så du må seie noko att.

Du er ikkje feit.

- Men om du hadde vore det
hadde det ikkje gjort noko.
Det er ikkje noko gale
i å vere dét.

Synar

Eg lærar å leve
med meg sjølve

Det er ikkje så ille
- no lenger

Eg hadde ein tidvis
vidunderleg kjensle av nærleik

Innslegen av tvilen

kom lukka
på vitjing

Ho var berre ein draum
- då.

Det
gjer ikkje noko

Eg kjende ho
likevel

Vitnestevning

T. Magdalena Tirn
D. Rømmehagens vei nr. 12
5500 Augesund


Miss T. Magdalena Tirn,

    - Vi beklager å måtte meddele at Deres rett til å "dikte", - slik De omtaler Deres skriblerier, - herved inndras.

    - Det har kommet oss for øre at De lever i en drømmeverden. Vi ser oss dermed nødt til å ta drastiske forholdsregler inntil De kan fremføre arbeider som dreier seg om annet enn hjerte, smerte, glede, lede, osv. osv. (- vi befatter oss ikke her med Deres spesifikke overtramp, da vi anser det for gitt at De er innforstått med objektene for vår henvendelse og Deres befatning med dem).

    Da vi ikke ser muligheten for at en kvalitativ forbedring av Deres "diktning" skulle kunne skje i den forutsigbare fremtid ber vi Dem vennligst om å ikke kontakte oss for en mulig revurdering av inndragelsen; vi vil eventuelt kontakte Dem.

    - Vi ønsker Dem selvsagt lykke til videre i Deres søk etter annet, mer nyttig, forgodtbefinnende, og takker for Deres samarbeid og forståelse i denne saken.
 

Mvh.
 
Poesipolitiet.

Mislukka reisar gjennom tid forutan rom

Aldri meir 

skal eg utsetje 

eit dikt

 når det tittar fram 

frå oska 

For då 

forsvinn det. 

Aldri meir 

Ikkje ein gong 

 om det er 

ei handling.

Du Smaker Alltid Som Hadsel

Han lister seg

atter en gang inn
gjennom soveromsdøren
i demringstimen.

Som en hvit måne

over fuktig dugg.

Jeg smiler,

prøver etter beste evne å motta ham,

sende ham inn.

Morgenelskeren.

Men vi vet begge meget vel

jeg klamrer meg fast

til søvnen
som en sensommerdoven
solvarmehumle

hvilende øyenstikkerske.

Neste gang han kommer
vil jeg hive ham
hodestups på sengen

og klærne hans vil kastes i veggen!

- Prøver jeg å få fram.

Men det blir bare
et velkommende palmesus

Når dagen kommer

setter jeg svarene

sammen igjen

Rydder frem

undertøyet.

Hyperrealiteten.

Nærer ansiktet

Og lar soundtracket av vårt liv

fortsette, mens jeg

minner meg selv om (igjen, igjen);

"Det er ikke en drøm."

"Middelmådighetens Høyborg"

Hver gang noen spør:
"Hit?! Til DENNE byen? Hvorfor?!"

- Får jeg lyst til
å slå dem i hodet med ordene deres og si,
"Vel, hvorfor bor du her,
om du misliker her så sterkt?"

- Noen ganger gjør jeg det óg.

Da får jeg oftest bare
mumling
og et litt stygt blikk tilbake.

Dét er ikke så givende.

Men det er vel
strengt tatt
ikke vits i
å være
komiker
om jeg ikke engang
kan underholde
meg selv?

" Even when I loose I'm winning"

Du Smaker Alltid Som Blåsyre

Han sniker seg

atter en gang inn
 gjennom soveromsvinduet
 nattestid.

Som en sort sol

over tørt regn.

Jeg sukker, 

prøver etter beste evne å avvise ham, 

sende ham vekk.

Lysflørteren.

Men vi vet begge meget vel

 jeg klamrer meg fast
som en gjennomskuelig
gatelampedanser

vingeløs øyenstikkerske.

Neste gang han kommer
vil jeg hive ham
hodestups ut av vinduet

og tingene hans vil havne i søppelkassa!

- Prøver jeg å få fram.

Men det blir bare
et stønn.

Når morgenen kommer

setter jeg gåten

sammen igjen

Rydder vekk

undertøyet.

Hyperrealiteten.

 

Porselerer ansiktet

Og venter på at soundtracket av mitt liv

skal begynne, mens jeg

minner meg selv om (igjen, igjen);

"Det var bare en drøm."

Søvnindusert psykose

Bilde hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=0JsKlm4Fbac - Sia, The Weeknd, Diplo - "Elastic Heart" fra The Hunger Games.
- Om frihet, om vennlighet, klokhet, grenser, og om kjærlighet. Jeg håper du finner ro. <3

Transcendans

Jeg er ferdig med å springe etter noen som helst nå, livet som hund var greit, men slitsomt, og strengt tatt foretrekker jeg å være en katt. For skal en gjøre noe som helst som minner om substans kan en ikke være en megafon for alle andre, det er ingen som maler på veggene i denne byen uansett, så kanskje jeg skal plukke frem alle historiene jeg har laget, (de jeg riktignok har glemt, men får gjenfortalt av vennene mine når vi memorerer og mimrer livet (selv de delene jeg har blacket ut)), for de er som oftest de beste. Fortellerkrydderet består vanligvis av oppfunnede farger i psykedeliske, - men koselige, - toner, jeg vurderer å begynne å spille et nytt instrument (kanskje sag? Panfløyte?). det som ihvertfall er helt sikkert er at jeg valgte friheten for lenge siden, og da kan ikke lykken få like stor plass som før, selv om ekstasen gjerne kommer på besøk ved disse to sin skjønne romantisk-komedie-aktige gjenforening. Jeg drikker vann fra springen på toget selv om det ikke er meningen at en skal gjøre det - til nå har det gått helt fint, - og jeg svarer ikke telefonen før jeg har sjekket opp nummeret. Jeg finnes ikke spesiell, tvert imot er jeg veldig, veldig vanlig, men ærlig talt - selv en nattsvermer med lyseblått hår må da ha lov til å drømme. Du synes kanskje ikke denne utlegningen har noen særlig mening eller funksjon, kanskje heller en anti-mening, mange vil nok si seg enige med deg, men mening er i konstant skapelse og gjenforming, og jeg er foreløpig middels fornøyd med prosjektet Magdalena, det er ikke så verst, bare det.

Jeg er ikke desperat etter kjærlighet, jeg får bare aldri nok sigaretter og vin til å sette igang med mer fornuftig gjøren enn å skrive halvladne dikt og kvasigøyale snutter som jeg ler av selv, selv om de fleste nok synes de er mest klisne og slettes ikke morsomme.
Jeg har reist ut i verden med lite annet enn meg selv, et sjal og en tier i lomma (En kan klare seg gjennom det meste med et godt sjal og en tikrone. Evne til å le (helst av seg selv) er i tillegg en absolutt fordel.)
Jeg kan velge å ha halliser etter eget ønske, det er meget enkelt med litt trening, men óg noe skremmende - hvem vet om jeg en dag forsvinner sammen med synene jeg tidvis forviser, om jeg ikke allerede har gjort det, da. Hovedforelskelsen er grammatikk, men jeg har enda ikke lært grammatikken som dikterer menneskene og hodebryet som heter menneskelige relasjoner, kanskje verden kan reddes om vi klemmer hverandre oftere og slutter å være knutete.
Jeg har óg en intens forkjærlighet for småshabby barer og løsfuglene som frekventerer dem, menneskene jeg treffer der er vanligvis de varmeste, mest vare og rørende jeg har møtt, selv om de gjerne har glemt meg neste gang jeg stikker innom. Dette kan være noe av grunnen til at jeg vanligvis faller for halvskitne fuglemenn uten vinger og med hjertet på ryggen, de berører en streng av noe kjent, for jeg har aldri hatt tilhold i klubben for de kule, tvert om er alt gjenskinn av kontroll bare min "lat som til du klarer det"-holdning, og lite mer. Dette gjennomskuer jo de fleste, selvsagt, men jeg føler uansett for å legge sjela i det. Noen utvalgte få liker meg allikevel.

Orkandansere og kamikazepiloter, det hjelper ikke stort om noen sier at de savner deg når du selv kjenner på varmt stål av lengten i blodårene hver gang du tenker på dem (det vil si alltid, hver dag, hele tiden), en får litt perspektiv i tingene. Og noe av det fineste jeg vet er å stå fremst på en ferje og kjenne vinden rykke i kinnene og stjele pusten, slå den rett ut, merke sjøsprøyten leke med håret og vite at frihet - det er nå, det, det er dette.

Om jeg er alene eller ei vet jeg at jeg har hørt noe av den vakreste musikken som fins i hele den brede verden, så om jeg dør nå er det greit, jeg har vært her, jeg har pustet, jeg har svidd.
Jeg kan. Alt.

"All Of A Sudden I Miss Everyone"

~ Explosions In The Sky

Virkelighetsoverdose