Du Smaker Alltid Som Hadsel

Han lister seg

atter en gang inn
gjennom soveromsdøren
i demringstimen.

Som en hvit måne

over fuktig dugg.

Jeg smiler,

prøver etter beste evne å motta ham,

sende ham inn.

Morgenelskeren.

Men vi vet begge meget vel

jeg klamrer meg fast

til søvnen
som en sensommerdoven
solvarmehumle

hvilende øyenstikkerske.

Neste gang han kommer
vil jeg hive ham
hodestups på sengen

og klærne hans vil kastes i veggen!

- Prøver jeg å få fram.

Men det blir bare
et velkommende palmesus

Når dagen kommer

setter jeg svarene

sammen igjen

Rydder frem

undertøyet.

Hyperrealiteten.

Nærer ansiktet

Og lar soundtracket av vårt liv

fortsette, mens jeg

minner meg selv om (igjen, igjen);

"Det er ikke en drøm."