Hjemme hos Assir

Og -
vi lever i skjørsilden

Jeg vet ikke hva som
slukner
eller blomstrer

så jeg vandrer
langs veggene av
min sjel,
- for
hodet mitt prøver å
overdøve meg med

"Jeg er ikke nok",
og
slik
- er det jo ikke, det er en
gyntiansk apokalypseringing
som høres forvekslende lik ut
som kjærlighetens svanesang

Våre naturlige entropister
maler våre skyer
og jeg
blir smittet, klarer ikke å la være
-i øyeblikket, men

livet er mer enn bare et øyeblunk

så jeg
står i det,
jeg
brenner

og det er
smertefullt

Og
slik
må det være
noen ganger
for slike
som elsker
så mye

at de ofte sørger,

for slike som
har et tidvis
hardt liv (det vil si alle, alle)

for

- betydninger
har sin eksistens

og jeg vil heller
tusen ganger brenne
enn ikke å ha vært her
i det hele

selv når veiskillene
kan virke så umulige
at en mister kontrollen
på sine egne
ord
og blir
ordløsheten


Jeg velger

meg selv
og

kjærlighetens
gaver

- For det skjøreste, vanskeligste
og vakreste

i livet
er

å leve det.

Og sist, men ikke noe mindre - fordi
jeg hører deg
så godt.

Battle Cry - Angel Haze ft. Sia

CENTAFON II

En dag hadde også
drømmerne

askegrå profetier

- Og vi savner dere ikke, apokalyptikere, vi
savner ikke fremtidsviten
- for nå vet de fleste av oss
at det meste
tar slutt, vi vet mer enn noensinne nå
at vi
teller for det største, vi vet hvor kort
et menneskeliv er, det
går raskere
enn et blunk i
Tidens Befriende Perspektiv,
sier de. Det er
svært deprimerende, det er
svært trøstende.

Vi fortsetter å være

helheter,
væsker
vibrasjoner
og gjenskapelser
av for lengst oppståtte, eksploderende stjerner.

Ikke stort mer

Ikke stort mindre

Og
i mine øyne er du
fremdeles

usigelig vakker
og
akkurat
slik du skal være

Ra og Luna

Sola skein ikkje

like godt

og månen

var for mørk, for ljos, for halv eller

for heil

for ingen av dei klarte

ta frå meg

mangelen

på deg.

No

skin dei

klarare

og vakrare

enn på lenge

like langt tilbake

som til då

me var ett. Eg veit ikkje

kor det var, det

kan ha vore

overalt.

Solsikker for hvert møte

"Du er så gretten, sta, selskapssjuk og kjeftete"

Men bare en gang iblant

- Som når du ikke har fått kaffe, ro og
en sigarett eller tre

redd og såret
når du tenker deg angrepet

- Heller døy ståande enn
leva knelande
mi møy

- Jeg beklager at jeg ikke
ikke var
det du ønsket
å elske.

Åh. Men det er ikke
noe
å beklage - du var alt.

Vinterbrisen

Løs opp rynken 

la den

gli ut mellom linjene

glattes i

nærværets presse

slik steinen

vaskes myk i dønningene

Kjenn håndleddet mitt

strykes mot ditt

og pusten

av sommerbrisen

bak ørene

den som følger deg

i minnet

selv mens

vinterstormen

river av ullkledde tær

når du

henter varme.

Centafoni

Vi ønsket oss bare
en bit av himmelen
litt guddommelighet

I stedet ga vi hverandre
Helvete

Kanskje de hadde rett
da de sa
en ikke skal ønske seg for mye

men jeg tror ikke det

Var det ikke slik

at en måtte gjennom skjørsilden

for å komme til

Paradis?

Valentin

Du
dokumenterer din eksistens i bilder, stadig flere, som om det var mulig å fange et menneskes sjel i et bilde, det er bare enkelte innfødte som tror det, enkelte aboriginere, enkelte gamle indianere, det går selvsagt ikke an, et bilde sier bare tusen ord og knapt nok det, et bilde sier aldri hele sannheten og kan det heller ikke, det er mediets form som gjør det, medier kan ikke vise mer enn glimt av universet (og bare i ekko), bare i gjenfortelling av et fastfrosset øyeblikk uten hensyn til historien bak, uten hensyn til at tiden konstant omskaper seg selv og at et øyeblikk aldri kan holdes fast, det er dets omskiftelige natur og også det vakreste ved det. Men i mine (u)skjulte betraktninger av deg fant jeg et som minnet om deg, det var et bilde på en vev av verdener, du sto ved en båt, lyset var dunkelt, du hadde på deg regnklær eller en grønn anorakk, det må ha vært fukt eller regn i luften, på fisketur eller fuglekikking, omgivelsene var ikke det viktige
– lyset falt mykt over ansiktet ditt og lyset kom innenfra samtidig, en kunne lese det i de myke linjene rundt øynene og munnen, i smilehullet, du sto halvvendt i profil og kikket ut på noe, kanskje horisonten, kanskje inn i deg selv, kanskje inn i tiden eller ut i øyeblikket, slik du så ofte gjør, jeg så en del av det vakre jeg vet bor på innsiden og utsiden, jeg lagret det bildet på harddisken og netthinnen, det var en gjenklang fra den gangen vi var på fest og jeg ville synge (for deg), men var så nervøs – du gjorde at det ikke gjorde noe, du tok i mot meg med et åpent sinne, med åpne armer, du sa du ville høre uansett og at det ikke gjør noe om det ikke blir riktig eller om jeg synger falskt, du var så åpen, sterk i blikket og mild, alt på samme tid, jeg fikk mot, jeg hoppet ut og gjorde det allikevel, på tross av og på grunn av min sårbarhet, min frykt og mine minner om avvisning fra andre, de som ikke lot meg fly eller som ikke kunne, ville, - se, lytte - fordi de hadde egne historier og Selv som kom i veien.

For når du tar imot meg

da er det mindre farlig å fly og (kanskje) falle.
Så da gjør du det bare.

(Livet i 4D) Eva + Adams

En venn sa at
jeg kanskje
holdt på
å åpne
hjerta, hjertechakraet

- jeg tror ikke på
chakraer, jeg, men
ellers kan jeg
åpne meg for det.

Jeg vil ikke at
vi
skal være asteroider.
Like barn
leker kanskje
best, men
motsetninger og
likheter tiltrekker
hverandre.
Vi er ikke olje og vann.
Jeg vil at vi skal være
planeter

Jeg er.

Du er.

jeg er en ama(tør)

- som danser i brisen

Vi er 

regn i vippene,

regn i vippene

livet
er det vakreste vi har.

"You must become who you are" ~ Nietzsche,

- the world

"Today it seemed to change" - fritt etter Sartre

Clementine & Kafka

Så er det nok en gang slik da – at jeg har møtt den imploderende sortheten som var bakdøra, der vi heiv ut kjøkkentjenere, og jeg har møtt den hvite vimpelen som var forsiden, som var det hvite lakenet av uskyld, men og liklakenet av total resignasjon. Og til sist – til sist møtte jeg det vårgrønne bankende, blødende og dansende. Og så er det slik at når jeg nå vet at det finnes polyfoniske symfonier i meg, i deg, at det finnes polylyriske stormer, kast, labyrintiske huler og utsikter til både himler, helveter, det rent gjennomsnittlige og det rent motsetningsfylte – så skriver jeg huskelapper til meg selv for å huske, for ikke å glemme at selv om jeg når bunnen selv om jeg kan tro jeg hater deg selv om alt faller inn i det store intet og kanskje du føler det samme for meg

- Om vi går oss virkelig fortapte i Trollskoger og ugjennnomtrengelige fort

- Da skal jeg minne meg selv på – gjennom bruddstykker – gjennom minner – gjennom å vise meg selv hvordan det hele kan henge sammen og også hvordan det hele egentlig er

- Om jeg igjen går meg så vill at jeg bare vil forlate deg -

• Da ville jeg ha et lite skrin liggende i en bod – et lite og stort sted jeg kan hente frem hvordan det kan være når alt er som verst

- Så jeg skulle huske på

at det kan finnes andre betydninger bak ordene

enn de vi først tror

at det finnes meninger og årsaker

vi ikke alltid kan vite om

at alle har sine

historier

og at den alltids

KAN

reskrives

Og de vakre diktene, de gode diktene, de som løfter meg, de som får meg til å fly, til å vandre, de skulle jeg òg hente frem, de skal få bæres, de skal bære meg, de skal ha en hedersplass et sted,

kanskje i en stue eller et soverom eller i en yndlingsbok –

- de skal jeg òg minne meg selv på – for de skal få gå med meg hver dag. De mørke sidene skal jeg kun beholde for å være i stand til å minne meg selv om

- at det ikke er sikkert det er så håpløst som det til tider kan se ut -

- om livet gir oss kast -

når vi er trøtte, slitne, oppgitte, frustrerte, forbanna eller bare

uendelig triste.

De mørke sidene skal jeg beholde – og jeg skal destillere dem

• og føye til deres motsetning og re-skriving

Fordi – om ikke denne kjærlighetshistorien er vakker

og om ikke denne

kan gi håp

om ikke dette er verdt å bevare

og utgi

for andre òg, ikke bare oss to

Om tilsynelatende umuligheter

På et herretoalett
på en busstasjon
i en passelig stor, men akk, så tidvis deprimerende
by

skrev jeg navnet ditt, Tiriltunge
og noe klokt

I sorthet
og skam
malte jeg over det
med hvitmaling
en dag jeg var innom.

Men bak fargene,

bak det hvite
og bak det sorte

står det skrevet
på en vegg

og innerst i våre vesen
at


- Jeg elsker deg.

- For utenfor malingen
forbi betongen
asfalten
skrittene og samtalene
bak været, vinden
og sesongene

er det
alltid
vår
i jorda.

<3

KJÆRLIGHET

Dette

(Er) 

Det viktigste

Så dette må me huse på

Om me

Møtes

Om det blir heldige lukkelege møtar

Slik me vel begge

(Tru(r), ana(r) (og)

Innst inne

veit

Dette må me hu(g) sa (leik)

For me har prøvd

Null-løysa

Me har forsøkt all(t)-løysa (-r seg)

Og det einaste som er heilt og kom(plett) sikkert

Er korleis dei (eksperiment(elle) løysingene

Kjendes

Inni

Og utenpå

Og (uten)for

Derfor

Må me ta vare

På det som skjer

no

Og me må ha med oss

Det (som skjedde) før, me må ta vare på

Førsteutkasta

Andreutkasta

Og tredjeutkastets vei

Det som er igjen av utkasta, det som

Kjem til å kom - me (d)

For om

Dette endar lukkeleg (og det trur me, veit me, håpar me, anar me nok begge)

Må me ha desse tinga trygt

Lagra eit sted

I ei skattkiste

Så me ikkje

skal gløyme

Korleis det heile er

Når me går oss vill

Når me kanskje fallar

For hardt, me må

Binde desse tinga fast

I tida

Og i rommet, fysikken, leggje dei

Et lurt sted

For

Den einaste grunnen til at me no (skulle) kunne (burde)

Forlata kvarandre for all (tid)  evig tid

Er

Om det blir

For å skydda

Våre eigne

Barn. For dette

Må me ( hug ) ( se )

For dette

er det største

Dette

Gir meining   (-a)

Og me

Er begge

Sterkare

Enn me (sjølve) trur

I våre

svakaste

(auge)blink.

Det betyr ikke at det ikke er kjærlighet

Jeg trodde du tok deg kunstneriske friheter da du skrev eller snakket om det.
Jeg handler bedre nå som jeg vet det jeg vet nå.

Vår gave. Fri, som deg og som meg. Noe gammelt. Mye nytt. Noe sant. Noe ren diktning. Terapi, hugleik og liv, og mine (våre) forsøk på kunst.Den største presangen i livet er livet.

Husk at det alltid er en måne bak skyene dine! <3

Himmelen over Sandnes kan være fin og turnerisk, den òg.

Jesse, no, berre no

Nei, Jesse, me

kan ikkje meir no

Verken
eller andre
bankande jentehjarter er redninga
no

Nei, Jesse,
 me finn

ikkje ljoset der ute
ikkje no

me kan ikkje speida meir,
no,
seier dei
med auge
utan lyd

Og nei, Jesse, me

klarar ikkje redde

fleire vrakrestar
no

- Livet ditt
var ikkje ei
krise

det 

var deg

Og Jesse
No
klarar me ikkje bringa deg
heimatt

meir

og kva skulle vel du

i denne dauden
me kallar jorda
 Kva skulle du vel

Og

Jess, me

saknar deg,
kom heim

Og Jesse,
me
ville alt

Og Jesse, ikkje
slutt

pusten

no

Og

Jesse

Kom heim

(Cred to Janis Ian, - Jesse  (song))

-

Jeg gråter og må le litt òg, for
slik er dikta, slik
er livet

for slik er musikken
av tid
  av stillhet
og av fall

(- Slik er 
alles, kjære. For sannheten er jo at
våre barn, og våre barns barn, og deres barn deretter)

- er de største diktene

Og vi
har alle barnets korn
 med oss selv før
fødselssmertenes tikkende klokker

uavhengig av hvor unge
vi har måttet bli
når vi
bråmodnes.

Verdien av venner

Jeg fortalte Matheus
at jeg følte meg så
fri denne kvelden
midt i ølkjøpingen
under en konsert.

Han svarte
"Du har alltid sett fri ut
når jeg har møtt deg"

Det ga meg nye øyne

Atter en gang
gjenfant jeg
meg selv.

Samtykkje

Demonane
hilsar eg som gamle vener
når dei kjem brasande på

Me er godt vande kvarandre
Veit kor kaffien står
Me sjår kvarandre i augo medan eg
slår opp ei seng åt dei

Det er ikkje demonane mine
eg er redd for
her i verda

Det er englane

Når dei kjem
veit eg ikkje
kvar eg skal
gjere av meg
bøyar hovudet i skam

Men når dei stryk
med fjørdunet
over aksla

kan eg ikkje anna
enn å smile.

For nåde
kan bli skjenkt
sjølv til dei av oss
som ikkje trur på verken englar
eller Himmelen,
men som like fullt
er tvungen å hilsa på demonane.

Forsvinningsnummer en vanlig, uvanlig junimorgen

Et tåpelig glis danser
for seg selv
mellom togsetene

For en morgen i det blå
liker jeg meg selv
så godt
at jeg ikke ønsker
jeg var noen andre

Himmelstormende glede og skjønnhet, idag
ønsket verden å eksplodere i fargefullhet!

og med euforien i pusten
vinker jeg
til noen jeg ikke kjenner.

Men konduktøren
ser misbilligende på meg.

Jaja.
Det finnes alltids
buss.

Begin again - Purity Ring

Et travelt øyeblikk mellom A og C

Skuldrene mine gjør uvante bevegelser
en fremmedfølt bergensdag, jeg
ser knuter
i de jeg passerer

og en mann står fastfrosset i trafikken, jeg
klapper ham lett på skulderen, sier
"Det er trygt, det er einveiskjøring, du kan gå nå."


Han responderer ikke. Det
jeg prøvde å gi
var kanskje ikke det han
stille spurte etter

Men jeg håper han fant noe
et sted
som hjalp ham
Jeg håper han
krysset gaten
og ble fri
fra hodets knugende rop

Nuet

En dag snart

skal jeg slutte å være
en dagdrømmer
og en nattdrømmer

En dag snart
skal jeg slutte å vente
på et besøk
som ikke kommer

En dag veldig snart
skal jeg slutte å lete gjennom
sangtekstene i radioen
for å finne de riktige ordene
til noe jeg ikke får sagt

og en dag snart
skal jeg klare å slutte
å være forelsket
i deg

Jeg lover

Og du vet
jeg ikke kommer
til å besøke deg igjen
for hvorfor skulle en såre en
en bryr seg om

Livet
er grått, ikke sorthvitt,
og vi sårer oftest
de vi elsker
Og hva kan jeg si
annet enn at jeg er ufattelig lei meg
for å ha gjort deg vondt.

Og jeg lover jeg
har våknet nå

slik jeg sa jeg skulle

og jeg kan ikke annet

enn å ønske deg
godhet, skjønnhet og
sannhet

i dette eventyret vi kaller
livet,
og jeg håper du
ikke tenker på meg med for mye sinne
og bitterhet

og jeg håper
du blir lykkelig
overalt
Og jeg håper du klarer
å gjøre deg selv trygg igjen.

Nå har jeg våknet

og snart skal jeg begynne

å skrive dikt

om noe annet.