Så er det nok en gang slik da – at
jeg har møtt den imploderende sortheten som var bakdøra, der vi
heiv ut kjøkkentjenere, og jeg har møtt den hvite vimpelen som var
forsiden, som var det hvite lakenet av uskyld, men og liklakenet av
total resignasjon. Og til sist – til sist møtte jeg det vårgrønne
bankende, blødende og dansende. Og så er det slik at når jeg nå
vet at det finnes polyfoniske symfonier i meg, i deg, at det finnes
polylyriske stormer, kast, labyrintiske huler og utsikter til både
himler, helveter, det rent gjennomsnittlige og det rent
motsetningsfylte – så skriver jeg huskelapper til meg selv for å
huske, for ikke å glemme at selv om jeg når bunnen selv om jeg kan
tro jeg hater deg selv om alt faller inn i det store intet og kanskje
du føler det samme for meg
- Om vi går oss virkelig
fortapte i Trollskoger og ugjennnomtrengelige fort
- Da skal jeg minne meg selv på –
gjennom bruddstykker – gjennom minner – gjennom å vise meg selv
hvordan det hele kan henge sammen og også hvordan det hele egentlig
er
- Om jeg igjen går meg
så vill at jeg bare vil forlate deg -
- Da ville jeg ha et lite skrin liggende i en bod – et lite og stort sted jeg kan hente frem hvordan det kan være når alt er som verst
- Så jeg skulle huske på
at det kan finnes andre betydninger bak
ordene
enn de vi først tror
at det finnes meninger og årsaker
vi ikke alltid kan vite om
at alle har sine
historier
og at den alltids
KAN
reskrives
Og de vakre diktene, de gode diktene,
de som løfter meg, de som får meg til å fly, til å vandre, de
skulle jeg òg hente frem, de skal få bæres, de skal bære meg, de
skal ha en hedersplass et sted,
kanskje i en stue eller et soverom
eller i en yndlingsbok –
- de skal jeg òg minne meg selv på –
for de skal få gå med meg hver dag. De mørke sidene skal jeg kun
beholde for å være i stand til å minne meg selv om
- at det ikke er sikkert
det er så håpløst som det til tider kan se ut -
- om livet gir oss kast -
når vi er trøtte,
slitne, oppgitte, frustrerte, forbanna eller bare
uendelig triste.
De mørke sidene skal jeg beholde –
og jeg skal destillere dem
- og føye til deres motsetning og re-skriving
Fordi – om ikke denne
kjærlighetshistorien er vakker
og om ikke denne
kan gi håp
om ikke dette er verdt å
bevare
og utgi
for andre òg, ikke bare
oss to
