Jeg sitter og føysekniser
og prøver å muntre barnet
på mitt fang
for han vet enda bare
litt
om hvordan livet
kan arte seg.
for jeg prøver å høre
barn
så godt
som jeg klarer, og
jeg lytter
mens han gir meg
en klem
- fordi han i dette øyeblikket
ikke klarer å huske
noe annet enn en fortelling
noen hadde hvisket til ham om et
oppdiktet
mareritt.
Så jeg forteller ham
om markjordbærene,
om regn
blomsterenger,
og om havets veldighet og
verdighet
og at det er helt sant at verden kan både være og virke
blodgrippende
grusom og urettferdig, men at den òg
er uendelig vakker.
