mandag 28. september 2015

SOM LØVET FRA EN VILTVOKSENDE SKOG


"Hjernen sitter ikke i hodet, den kommer med vinden fra strøkene omkring det kaspiske hav." - Gogol, En Gal Manns Dagbok.
Human beings make life so interesting. Do you know, that in a universe so full of wonders, they have managed to invent boredom?" - Terry Pratchett

"Eg elskar at Racine får Fedra til å seie EG ELSKAR i staden for EG ELSKAR DEG. Ho var ikkje for stolt"
-  Coeur de Lion, Ariana Reines


Eg vil ikkje lenger vere fornuftig
ikkje spara oss
eg vil ikkje at livet skal
vere berre trygt og forutsigbart og
ikkje-strekkande

du seier eg må leve
sjølv, ikkje for deg
men det er nettopp det eg gjer, det
er difor eg velgar deg
og skulle eg hatt ord
for å fortelje deg noko om kva
eg kjennar for deg ville eg
sagt at
eg elskar deg som om jorda forgår
og tilbake igjen, eller eg
elskar deg
som om jorda byrjar

du seier at no
er det å vente
at me kjem til å gli bortover
i ulike retningar
berre gi det tid, gi det
nokre år

eg tenkjer igjen
at det er noko du
framleis ikkje fattar, noko ingen
lærte deg då du var yngre eller eldre
men kanskje eg ikkje
gjer deg rettferd no
du er den som kjennar
meg best

kvifor er det slik at du
er den som veit meg?

Eg vil ikkje ta sjansen
på tilfreds liv, eg vil ha
meir, eg vil ha alt
og om du trur eg ikkje
er redd

eg lyg kver gong eg
seier eg ikkje er det
lemmane smeltar
berre eg tenkjer på å stå andlet
til andlet eller gjere
noko av betyding, skjelver
framleis
ditt hjarte?
Hendene dine

Då eg var seksten blei eg
betatt av ein på grunn
av hendene hans,
dine er heilt annleis, og
det tydar ikkje noko, hans
sjel låg i hendene og din
ligg i augekroken
og i nakken,
bakom øyret og ved
knehasane
under knokkelen på ankla
og i punktet der fingrane
delar seg
og i hendene

og mi sjel ligg i undersida av
handledda og i
augelokket
og ved dei nederste ribbeina
bak den eine skuldra og
i smileholet i kneet
og i hendene

Og eg antar ho
er lett og ledig, eg veit ikkje
kvifor eg trur det, eg
har aldri truffen ho og
eg trur ho ber uskuld med seg
eg kunne ikkje hugse sist eg kjende
meg uskuldig før denne sommaren
då alt endra seg igjen
Og eg tenker du moglegvis blir arg no
eller tenker eg prøver
øydeleggje for dykk, eg gjer ikkje det,
men eg vil ikkje snakke om
sorg meir, eg er lei
av mitt melankolske sinnelag
og taggane som heng seg fast
i alt blått
eg er ljosfarga no,
alt du såg
eg vil sjå
alt av deg
sjelene våre
vrengd.

(Kunstnaren ASMA)


DU LURAR PÅ KORLEIS EG SØV, SEIER DU?

Som ei ungfole! Rett ut frå mor si, vaklande i beina, men lystig som ei fjærefjel! Eg søv som stinkdyret i Bambi, i dvale vintrane rundt. - Neida, eg søv som ein månestein, rundt og røremjukt som stilla i havets kvelving. Eg søv som ringane etter fjøresteinens dalande fall, i vidande, møtande sirklar. - Eller – eg søv nok heller som ein fjellklatrar, tidvis og tungt i rykk og napp når eg kan. Eg søv som barndomen, med åpne hender og ein kvitveis lurande i kinnet, sommarvinden mjukt kyssande huda. Eg søv som det jaga tungsinnet, uroleg og med grafsande hendar frå draumenes åtgaum og lakenets klissklausande lenkjer rislande rundt klamheita. Eg søv lett, fort vaknande, vár ljos og lyd, som eit vesalt barn i ei draumeseng.


Du lurar på korleis eg søv, seier du? - Eg søv

med den eine handa
berørande den andre
fingrane lett kvilande mot kvarandre
utan pute
og med håret
lagt i ei vingje opp frå hovudet
som duvande, milde dun
over ei voggevise.


VINGENES VOKSESMERTER

Forvandlet sort til hvitt og
hvitt til endeløshet jeg gikk ned langs
Under håndflatene mine
brant en ordløs skam over å
ikke kunne endre det som var
eller ville være
mens jeg la stenene for fremtiden
i bange forutanelser

Jeg strakte meg mot ham også for
å nå steinstøtten av mine
foreldre, vi kan le av dets nyttesløshet, men
vi trenger alle å vite at vi er elsket,
skulderbladene sved


TANTE AGATHA SNØFTER

vennlig, mens Balzac godmodig forbanner meg
for ikke å ha lest de gamle klassikerne
Jeg forsvarer meg med at jeg
var for opptatt med å være gammel selv
men saken er vel heller
at du siktet så høyt
og traff så riktig
at jeg har ingen idé
om hvordan jeg
kan nå opp. For sjakk matt på en sommer?!
-Og så jeg
som trodde vi spilte bingo :P

FØLELSENES FYSIKK

Han lagrer minnene mine i ting
så jeg ikke skal miste
dem mere

ikke lenger være
historieløs

Han lagrer meg i minner
så han aldri mer
skal være uten meg.

NÆRMESTE UTSIKTSPUNKT

Og om du en dag
står ved portalen min
vet du nå
at det bare er å
komme inn

Vi kan snakke eller
være stille

Ta hverandre i hånden
og gå til nærmeste utsiktspunkt til
noe vakkert, for eksempel
elva her nede

Eller vi kan legge oss ned
og ikke reise oss igjen
før vi har beveget kroppene
i takt med hjertene 

(men eg ville venta nokre ukar til hagen min er renska fri frå muggsopp etter at varmtvannstanken begynte å trekke sine siste sukk og ingen oppdaga det før et halvt år seinare, eller til alle cellane i kroppen vår er utskifta, det går greit det òg. Men å ikkje sjå kvarandre før me er på gamlehjemmet tykkjer eg er litt for lenge.)

 
HVITHETEN

Så gjorde du deg selv
trist igjen
ved å tenke på
alle umulighetene
de umulige sjansene
og de iboende mislykkethetene overalt

du gråter over
de kolossale cruiseskipene
i havnen
og biene som dør
og kinesiske slavearbeidere
og du gråter over
utholdenheten til
menneskene, alle menneskene
som dreper og ødelegger
som du allikevel kjenner slik ømhet for
og du gråter for
at du ikke tok hånden hennes og sa

«Bli»

fordi du ikke vil gjøre noen
ufrie

Og fordi hun misforsto alt
den gangen du sa "det som skjer, det skjer"

og slik går
det store blå
og skyller over deg
når du minst
venter det

Mens hun stryker kinnet ditt
i en drøm
og håper det kan kjennes
helt forbi
fraværet



Jeg må oppklare en sak om nordlyset, og jeg føler meg ganske teit her jeg sitter, som har påstått at nordlyset er et farvel, ånder som vinker ved sin avreise og partikler som vibrerer av avslutning, hva har jeg funnet på?! Jeg må ha lidd av lysstikk, det finnes ingen annen forklaring, på den annen side må det ha skapt forvirring blant akademikerne når avhandlingen min påsto lys var mørke og eksplosjoner implosjoner, og det kommer til å bli rimelig flaut når jeg stotrende må forklare at jeg var måneforvirret og snakket over meg selv. Det avstedkommer nesten garantert en klage til universitetet, kan jeg tenke meg. Jaja. Jeg er jo en gammel hen nå og hodet er ikke like klart som det var, det er vel kanskje ikke så ille å pensjonere seg. Jeg har jo tross alt nådd mitt hundreogsyttiåttende år! ...Da får jeg jo bedre tid til å drikke portvin, spise krudlakake og elske foran peisen òg. :)




OG KANSKJE INGEN HAR FORTALT DEG DET

Men du har vinger
Lenkene som binder deg sitter i hodet
alltid i hodet.
Du, min elskede
er fri som vinden
og vinden
er vill
og jeg er forelsket i deg
og lurer på når vi skal ha barn
om vi da noen gang
skal ha barn.
For jeg drømmer om
en datter av lys
og hennes navn
bør være Lykke.



JEG REGNER MED
at mine ord umuliggjør
men jeg lever i ordene
som var de
mine siste



I BROOKLYN

dansar dykk
som om morgondagen
allereie var forbi og
gårsdagen ikkje var,
virvlande fargesprakingar
bølgande sjal
og knugen fridom

som regn mot havet.



KJÆRLIGHETEN TIL VERDEN

levde lenge på viljen
på staheten og insisteringen
Slik er det ikke lenger. Den
faller over meg
som løvet fra en viltvoksende skog

åkere av ren, destillert kjærlighet

strømmer mot meg fra
selv den pusleste ting jeg
hviler mitt blikk på.




ÆVA OG SIMONE

- saken er den at jeg ikke tar æren for skrivingen og skrivvinden jeg bedriver og blir bedaget i, for vi bundne av jorden taler i språk, tall og symboler, det gjør du óg, og det er dine usagte taler og uttalte kropp jeg lytter etter, du som roper til vinden og skriver på veggene, du som danser høyere og strekker deg etter tindene, du som hviler mot asfalten, beina og trærne, det er deg jeg støtter min stemme mot og det er du som banker hjerteslag inn i meg, og vi tilhører alle det samme folket, selv de som ikke finner veien for bare stier, for bakenfor meg er jeg deg, og i alle ords kjærlighet hører jeg Gaeas pust sterkest.

The streets are made of this.





KOESTLER

Eg spurte om eg kunne
vere ditt vatn
men det var du som
var mitt vater

    |
---  ---
    | 


OG DU SKAL LA DEG
definere også av nederlaga
For dei visar ditt mot.




BØKENE

er ikke slik de pleide
å være, de pleide være 
ord, fortellinger
Nå er de mennesker som
snakker til meg
de har ansikter og uttrykk

...og det er blitt flaut å gå på
biblioteket bare for å låne internettet,
som å være i en forsamling og
unnskylde seg høyt for at en ikke har planer om
å snakke med noen. <3



Jeg vil dele ut velsignelser
på hvert gatehjørne

fordi du er laget
av det samme stoffet som menneskene
og jeg elsker dem bunnløst
fordi de er laget
av det samme stoffet som du er

slik jorden skapte meg
og du
i dens bilde.





ALT AVHENGER AV VINKELEN

Alt avhenger 
av vinkelen
og idag forærte
himmelen ikke èn,
men to regnbuer.
Jeg er blitt gladere i regnet
med tiden.


APRIL'S KISS

Sorg er dørgende begredelig
og uutholdelig kjedelig
og det er grunnen til at jeg aldri har likt Bella
noe særlig, men så har jeg jo og 
bare sett filmene, unntagen noen leste sider
her og der, og hadde det ikke vært for at jeg har hatt
fryktelig melankolsk musikksmak
ville jeg dryppet sanger
over deg døgnet rundt. 


SELV OM JEG GRÅTER
 
Han klemmer og klemmer selv om jeg gråter
og ber om å få slippe, om å få ikke være til,
om å utsette øyeblikkene

«Nei», sier han, «du skal leve, min Maria, du
skal være til

og du skal være holdt
helt over på den andre siden, til ordene og latteren
du skal sørge ferdig nå
og jeg slipper deg ikke
Nå skal du ikke sove mer
og ikke lenger være ulykkelig»

og jeg gråter
over at jeg er
at jeg ikke slippes

Han klemmer og klemmer
han klemmer og klemmer selv om jeg gråter
og ber om å få slippe, om å få ikke være til,
om å utsette øyeblikkene

«Nei», sier han, «du skal leve, min Maria, du
skal være til

og du skal være holdt
helt over på den andre siden, til ordene og latteren
du skal sørge ferdig nå
og jeg slipper deg ikke
Nå skal du ikke sove mer
og ikke lenger være ulykkelig»

og jeg gråter
over at jeg er
at jeg ikke slippes

kullkyssene som vaskes rene
sårene som gror
arrene som blekner
forsvinner

over at det
ikke var for sent.
og jeg gråter over at jeg kan være lykkelig



DULGT SKJØNNHET

Min lysvenn er ikke
som andre venner
Han har en plass i hjertet
ingen andre får
og skulle jeg beskrevet
ham ville jeg sagt
at han er elsket
som om jorden forgår

 

"We'll always have Paris"