onsdag 31. oktober 2012

Selve lengselen er et pant på at det vi lengter etter er til.
- Karen Blixen

Get a grip or die trying

DU ER DESP! Sånn er det bare.
Følelser "har" vi, kjærlighet skjer. Følelser bor i mennesket. Men mennesket bor i sin kjærlighet.
- Buber (1967: 16)

Møtet og Svaret

Det er umulig å eksistere som menneske uten andre mennesker. Kulturen former oss. Uten en annen kan vi ikke eksistere som et jeg; vi starter å være i det øyeblikket en annens blikk møter oss. Dette er ihvertfall konsensus blant mange teoretikere (sosialkonstruktivisme, narrativ teori og fenomenologi), og det kan være vanskelig å si seg uenig. Hvordan kan jeg defineres om jeg ikke har noe lignende å definere meg ut ifra? Om den andre ikke finnes kan jeg ikke ha grenser og likheter som er med på å definere mitt eget; uten sammenligningsgrunnlag kan en ikke si at noe er mens noe annet ikke er.
På lignende måte skaper vårt språk oss, slik historien gjør det. Historiene og ordene vi bærer om oss selv og andre skaper våre selvbilder. De definerer dermed samtidig hva vi tror vi kan, hvordan vi føler og tenker om oss selv og andre, og hvilken virkelighet vi mener vi forholder oss til.
Derfor vil jeg nå komme med mitt forsvar for SVARET: Hvis det er slik at vi blir til i møtet med andre, vil det å la være å se den andre være til dels det samme som å benekte den andre en form for eksistensberettigelse. Ved å ikke lytte, anerkjenne eller oppleve den andre sier en samtidig at "ditt menneskeverd er ikke viktig; din væren er underordnet min væren".
Jeg vil ikke med dette si at en skal ta alle mennesker en møter som overordnet ens egen tid og væren; det ville med stor sannsynlighet blitt falskt, og dermed være en like nedlatende handling. Men det kan finnes sameksistens, uten verken å gjøre den andre til objekt, eller degradere seg selv til underordnet. Åpenhet og tilstedeværelse er stikkordene. Ved å ikke fornekte den andres tilstedeværelse og utrykk kan en åpne rommet for å møtes på en genuin og ekte måte som anerkjenner begge veseners menneskeverd. Om jeg blir til i møtet med deg, har du, som medmenneske, en plikt til å oppleve meg.
Dialog er en grunnleggende nødvendighet for overlevelse. Dette vises blant annet hos spedbarn, som, i møte med manglende kommunikasjon til omsorgspersoner, sykner hen og dør. Det samme vises hos krigsfanger og i fengsler, hvor fraværet av menneskelig kontakt og respekt fører til psykisk og fysisk nedbrytning, ofte med påfølgende personlighetsforstyrrelser, depresjoner og selvmordsforsøk som drastiske følger. Helge Svare skriver i Den gode samtalen (2006: 57):
(...) Legg merke til hvilke metaforer vi ofte bruker for å beskrive slike opplevelser: Vi føler oss "knust". Det er noe med det som skjer som "bryter oss ned". Og det er ikke uten grunn at vi tyr til disse metaforene. Den fortvilelsen vi kan føle ved å ikke bli møtt, anerkjent og respekter, kan gi en opplevelse av at man bokstavelig talt knuses innvendig. Den ikke-dialogiske måten de andre møter oss på, rammer oss i vårt innerste. Og skjer det gjentatte ganger, over tid, kan det gi oss varige skader i form av manglende selvtillit, depresjon, og sviktende livsvilje.
Den norske filosofen Anders Lindseth beskriver det som skjer i slike tilfeller som en form for fortapelse:
"Når vi fører en samtale, er det livet vårt som kommer til uttrykk. Og det uttrykkes alltid under forutsetning av å bli møtt. Hvis det ikke blir møtt, er det på sett og vis meningsløst. Da er man fortapt i en intethet."
(Svare: 2002: 115) Ved å med vilje overse og benekte den andre skaper en maktesløshet, frustrasjon og desperasjon etter å bli sett, å eksistere. DERFOR blir jeg forbanna over uleste ansiktsbokmeldinger, ubesvarte brev og sms-er, det sosiale maktmisbruket ved å ikke svare når noen spør, eller når en uten samtykke analyserer personen og dennes utsagn som et objekt som kan kategoriseres, fremfor å ta på alvor innholdet i det som blir sagt.
Moraliserende? Sikkert. Har jeg rett? Mest sannsynlig. Bitterfitter har alltid rett.
[T]he teacher must really mean him as the definite person he is in his potentiality and his actuality; more precisely, he must not know him as a mere sum of qualities, strivings and inhibitions, he must be aware of him as a whole being and affirm him in this wholeness. But he can only do this if he meets him again and again as his partner in a bipolar situation. And in order that this effect upon him may be a unified and significant one he must also live this situation, again and again, in all its moments not merely from his own end but also from that of his partner: he must practise the kind of realization which I call inclusion (Umfassung).
(Buber 1958: 164 -5)

tirsdag 30. oktober 2012

(Mikset) Kolbein Falkeid

Uten diktet skimter jeg den bare som ett minne uten fortid Så retter hun seg strekker seg mot tyste ord i spindelvevet og plukker fragmenter av visne måneskinnsblinde samtaler Slik, tilnærmelsesvis, leser flaskeskyllersken våre liv hvor alt som er skrevet er skrevet mellom linjene Vinden underviser ham hviskende, og det utenkelige språket blir etterhvert altfor begripelig Diktet er den drømmen ensomme ord drømmer

fredag 19. oktober 2012

Stjernestøv

Plantene, gresset
trærne, fuglene
Alt roper gjennom livskraften, den ville ånden:
- Jeg er min egen. Jeg er fri.
Din eiendom
er tyveri. -------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg er fremdeles opphengt
vridd hardere
enn vaskedamenes kluter
Tråkket under grunnen
under skyene

Og du går med meg
Legger kanskje ikke merke til
at det er meg
vi trør på
 
Fotsålene blør
og hjertet er tørt
Kluten er vridd opp
og ingenting
kan lenger gjøres.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Galskap er lettere gjort
enn sagt
Det går helt av seg selv
og all kontroll
er tankespinn og gammelt søppel
 
Vi er alle porselen
språk
og stjernestøv
 
Og jeg kan drikke deg vekk
underlegge sinn og sanser
i en døv og blind rus
og nyte restene
 
For jeg er mer enn du kan se
Og du er mindre
enn jeg gjør deg

Og jeg kan både sørge
og le
samtidig.

Det
visste du vel ikke. ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg, elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg, elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg, elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg, elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg, elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg, elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg, elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg, elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg, elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg, elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg, elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg, elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg, elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg.
Jeg elsker deg jo.

Hilsen fra Venus


Teater


Gi meg tilbake
en sannhet uten piggtråd
færre mellomrom
sykdoms avløsende sløvhet

 Hvilken legende er dette?
- Vi har ingen helter, så

 Syng meg tilbake
gi meg sval skygge
for jeg smeltet
og arrene valgte meg.

Det vakreste jeg vet; en pjuskete,
stygg svaleunge redd for verden.

Skal vi elske hverandre? --------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Du tror ditt bilde er det jeg vil ha

 Men jeg er en maler, og ser bedre enn de fleste.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg samler på alt fra gaten,
ikke ekskludert fylliker
og falne byfugler

Og du samler
alt fra trærne,
skadeskutte troster
og kronglete kongler.

Og det skrikes,
ropes
og hviskes i hjertet

 Midt i dette
skulle vi ønske
vi kunne danse

Men kakofonien
lammer våre bein.

Det er ingen tragedie
og heller ingen lykke

Det er samme språk
Vi kikker inn i hverandre

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Du bar
et ufødt barn
og en uferdig mor.

Og folk spør
hvorfor du ikke har hodet på skuldrene.

Mangel

Jeg valgte det selv, en gang for lenge siden. Det var nærmest ubevisst, men helt definitivt villet. Vi bærer havet i øynene, ruser vekk sorg. Et nordisk samarbeid, men jeg er en åttendedels gresk, det forklarer språkproblemene. Mannfolk og mus er livets krydder. Jeg kunne sovnet om noen ikke snart legger til litt piripiri. Men når jeg vandrer inn i drømmeland møter jeg alltid på deg, så ubevissthet er ingen trøst. Er vi sommerfugler eller skilpadder? Jeg vil bare være full og destruktiv.